onsdag 30. september 2009

Tenkerbell megler for livet!!!

Hei hvor det går, sang jeg høyt og skjærende for meg selv mens jeg ringte opp de 15 ubesvarte som på magisk vis hadde oppstått på telefonen i løpet av en times befaring; oppringningene kvitterte med ropende naboer, vannlekkasjer, manglende kullfilter og bioavfallsbøtte, oppsigelser som var sendt til den ikkefungerende faksen vår, oppsigelser som IKKE var sendt til den ikkefungerende faksen vår, leietagere som nekter å flytte, leietagere som nekter å flytte inn, og for ikke å glemme de neste 7 ubesvarte fra samme telefonnummer innenfor den samme halvtimen! Når jeg ringer telefonterroristen tilbake og lurer på hvor det brenner svarer ham nonchalant: "jo, du jeg er litt interessert i den leiligheten du har i Tønsberg, men jeg vil ikke betale mer enn 4500 per måned for 7500 er altfor mye!" Som den høflige, dog nå relativt anspente, megleren jeg er, svarer jeg i (noe jeg tror er) en hyggelig tone: Eier er nok ikke interessert i å leie den ut til mindre enn 7500 all den tid vi nå har 10 stykker som vil på visning."

Mannen slenger så på røret og hadde det ikke vært for at jeg nå sloss med GPS`en som forsøker å lede meg på ville veier ville jeg ringt ham tilbake og forklart hvordan, hvorfor, hva og hvilken!!! GPS`en er for øvrig ment å være den lokalkjente meglers høyre hånd, men jeg merker at idet jeg, som har retningssans som en sentrifugert ullsokk, faktisk aner at dette leder feil, ja da er det rett før en stakkars fotgjenger får søplemekanikken i hodet idet den gule, raserkjørende Smart`en fyker forbi mens finnmarkingen synger for full hals: ohhh what a beautiful mooooorning, ohhhh what a beautiful daaaaaaaay!

lørdag 26. september 2009

For er det grunn til å si noe godt til mennesker, så er det ingen grunn til å la være.

Så mens jeg satt der, og hørte på musikken hans, og tenkte at han er begavet, visste jeg samtidig med meg selv at jeg ikke blir nok. For hva skal man med en hyperaktiv eiendomsmegler når man kan synge, skrive og gi av seg selv? Midt i melankolien lurer jeg på om jeg selv, som tidligere, skal skjære eller om jeg, nytt av året, skal la det tikke og gå til det blir skjært av andre? Jeg avventer enhver form for beslutning for kanskje jeg tar feil, kanskje jeg bare er midlertidig utilregnelig i motsetning til kronisk utilregnelig?

torsdag 24. september 2009

Spørsmålet?

Hvordan så du for deg livet ditt 10 år frem i tid for 10 år siden?

Full av ungdommelig pågangsmot, en liten porsjon eventyrlyst og en stor porsjon fart, var dette tiden hvor jeg forlot øya i ishavet for å starte på selve livet. Jeg følte det som om livet hadde stått på vent og at det var nå det var i gang. Jeg hadde søkt meg inn på jus-studiet, og Bergen var byen hvor jeg skulle realisere meg selv. Jeg så for meg at jeg 10 år frem i tid var vel ferdig jurist, med leilighet i byen, en utfordrende jobb, mange fine venner som man gjorde mye moro med og selvsagt et tilfreds sukk hver kveld før øynene gikk igjen.

På veien har ting endret seg litt, men jeg konstaterer med et smil at jeg faktisk er ferdig utdannet, dog som eiendomsmegler og ikke jurist, men det slår meg at jeg antagelig passer bedre i en jobb hvor jeg får betalt for å prate. Jeg har leilighet i byen og jeg nyter å bo i gangavstand til alle fasiliteter mens jeg snublende utforsker alle deler av vakre Tønsberg. Jeg har i aller høyeste grad en utfordrende jobb, men også en jobb jeg elsker. Alle mine vakre venner følger meg på veien, og de hjelper til med å lufte meg når jeg fra tid til annen bare vil ligge som en sild på sofaen. Jeg sovner med et tilfreds sukk nesten hver eneste kveld.

Veien hit har vært så full av omveier, snarveier, riksveier og europaveier at jeg hadde aldri trodd at det var hit jeg skulle når jeg tenkte på fremtiden for 5 år siden, for da skapte livet mitt et annet syn på hva som skulle til for å være lykkelig. Jeg syns det er morsomt at jeg nå lever drømmen til 19 år gamle Tenkerbell og jeg lurer på hva 40 år gamle Tenkerbell kommer til å foreta seg.

onsdag 23. september 2009

Lykken er...

... en Gartner som kommer tassende når jeg er vel ferdig med alle dagens, ettermiddagens og kveldens gjøremål.

... at Gartneren ikke rynker på nesen av at man er iført pysjamas og har krøller som man ikke gadd å ta seg bryet med å temme.

... at det ikke kreves at et ferdigsnakket numment hode skal virke selv om han er der.

... at jeg smiler i magen!

tirsdag 22. september 2009

Prosjekt blomster!

Rettelse: kaktuser er vel ikke akkurat blomster, men siden jeg er lovet at akkurat denne typen standhaftige kaktuser vil blomstre hvis de bare får dårlig nok stell føler jeg at det er greit å kalle det prosjekt blomster likevel.

Webtussa donerte i et anfall av sympati, for mine manglende gartner-egenskaper, 8 kaktuser som skal kunne trives og blomstre under nær sagt alle forhold. Foreløpig står de til forventningene og jeg kan kikke ned på og snakke med ikke mindre enn 8 (okeida; 6) kaktuser som stortrives i den grønne krukken. Dette er noe annet en kaffebønnene som gikk ut i streik før de i det hele tatt hadde kikket opp av jorden og solsikkene som tok kollektivt selvmord i mangel på godt stell.

Jeg snakker med dem, vanner dem litt av og til med en spruteflaske, sørger for at den hjemmelagede uv-solen skinner på dem jevnt og trutt (av og til får de midnattsol, siden jeg glemmer å slukke lampen...) og jeg gleder meg over at de faktisk ser ut til å ville bo her i det hvite hus. Hvis det er noen som vet om noe mer jeg kan gjøre for dem tar jeg i mot tips med takksigelser, for kanskje nettopp dette blomsterprosjektet vil bli en blomstrende affære.

mandag 21. september 2009

Den fredelige helgen

Lørdagen forløp akkurat som den skulle og jeg kan rapportere følgende: Det er koselig å sitte alene på en lørdag å jobbe litt, brus er ikke så godt som tidligere antatt og jeg er dermed tilbake på vann, 2 filmer er for mye for jeg sov meg gjennom den andre, planen med å gi Gartneren nøkkel fungerte og jeg våknet i natten av en blid mann som krøp til sengs; hyggelig!

Søndagen opprant med regn, som jeg og den tapre Gartner trosset mens vi spaserte en finfin tur langs naturreservatet rett utenfor sentrum. Regn fører til krøller og jeg kunne konstatere, idet vi gikk på kino etter en bedre blomkålsuppemiddag, at jeg ligner på Annie. På kinoen så vi Stieg Larssons bok nummer 2 og jeg ble skuffet... Ikke sånn å forstå at filmen var dårlig, men den nådde langt fra opp til mine forventninger.

lørdag 19. september 2009

Saturday for kings!

  • Slumrende i sengen til langt over kirketid, med tilhørende frokost på sengen (servert av kjekke Gartneren) og en episode av Fawlty Towers.
  • En tur på butikken som, selv om det var lørdags ettermiddag, faktisk var hyggelig siden rabiate lørdagshandlende barnefamilier glimret med sitt fravær.
  • 2 godfilmer innkjøpt, i tillegg til popkorn og en flaske brus. Jeg tror ikke jeg har kjøpt en flaske brus siden februar, så nå gleder jeg meg veldig til å sprette denne og kose meg.
  • Jeg klarte til og med å få gitt Gartneren nøkkel for kvelden slik at jeg kan se frem til at en ferdigfestet fin Gartner kommer snikende i mørket og kryper inntil meg.

Dette kan ikke bli annet enn bra :)

fredag 18. september 2009

Dagen ble ikke mindre melankolsk…

… den ble derimot tvers gjennom verre. Men jeg trøster meg med at det er greit å være litt melankolsk siden jeg evner å smile av fine fredagsmeldinger som tikker inn på telefonen. I tillegg kan jeg skryte av at den verste løpelysten har gått sin vei og jeg er i ferd med å bli klar for helgen med det fine i. Hvis jeg er heldig kan jeg tilbringe en morsom kveld med Gartner, Fetter, Sassy Standup samt det virkelig fabelaktige spillet Buzz!!! Det er så morsomt med Buzz at jeg faktisk har vurdert å anskaffe et slikt fjernsynsapparat igjen. Men jeg gjør det nok ikke, for tross alt er det bare ca. 10 minutter hver 30.dag jeg savner televisjonen.


En flott fredag ønskes til alle som har solen i ansiktet!

En grubling hvor en fjerdedel er visdom og resten feighet!

Jo, nettopp, feighet... Det slo meg i går at jeg er kommet dit at jeg er blitt ganske så betatt av denne Gartneren, og med det følger selvsagt den nevrotiske magen. Jeg er ikke nevrotisk hele tiden, men jevnt og trutt tenker jeg at dette kommer til å ende på røven... Nevrotikeren i magen skriker med jevne mellomrom at dette (les: Gartneren og tiden sammen med ham) må jeg bare skjære bort før vi kommer til røvpunktet og jeg blir såret, mens gleden i magen mumler at det ikke kommer til å gå på røven og hvis det nå skulle komme til å gjøre det har jeg hvert fall hatt det veldig fint i mellomtiden.

Jeg tar meg selv i å lure på hva han skal med meg, og jeg lurer på hvorfor han gidder å leke med meg. Det er meningen vi skal finne på noe i kveld, men mens jeg stod i dusjen på morgenen ropte nevrotikeren at jeg kunne se å holde meg hjemme. Jeg tviler imidlertid på at jeg gjør det, for godfølelsen i magen pleier å vinne kampen om tiden min. Jeg lurer på om det er bare meg eller om han også tenker sånn. Om han også fra tid til annen lurer på om jeg er i ferd med å løpe min vei...

Tiden med Gartneren er fin og det hviler en spennende og fredfull ro over meg når han er rundt meg. Jeg skulle ønske jeg kunne vært like bekymringsløs som andre mennesker, og jeg skulle ønske jeg kunne gitt nevrotikeren i magen en overdose valium slik at han en gang for alle ble stille...

torsdag 17. september 2009

Min samboer...

... er en vakker mann med særs utpregede B-menneske egenskaper. Han sover som regel sin dypeste søvn når jeg står opp, men kvikner til utpå kveldingen hvis vi har besøk. Det er for øvrig helt i orden for ham, der han ligger å drar seg på rommet sitt, at jeg har på P4 på fullt volum mens vannkjelen plystrer frem kaffen min. Det affiserer ham heller ikke hvis det skulle være noen andre på besøk midt i hans natt.
Her en ettermiddag hadde vi besøk og besøket ville hilse på ham. Vi trakk mot rommet hans og snakket litt stille og forsiktig til ham for å ikke risikere at han var morgengretten. Han var ikke det, men idet han mysende stikker nesen på utsiden av døren ser jeg at han kikker på meg og tenker: Jag er hungrig och varfør har du inte hentat mat till mig...? Den dårlige samvittigheten gnog langt inn i leveren og jeg brukte hele neste dags lunsj på å oppspore favorittmenyen all den tid jeg vet at han sjelden forlater leiligheten siden han ikke når opp til dørklinka på egen hånd. Vel hjemme i leiligheten vekker jeg ham ( i min lunsjtid er han antagelig midt i verste REM-søvn og jeg sjonglerte mellom dårlig samvittighet for at han var sulten og for at han var trøtt) og introduserer favorittmåltidet. Han spiste bittelitt før han demonstrativt snudde rumpa til og la seg til å sove igjen, bare sånn for å si: Bare førr at du har semmer døgnrytme er det inget ursekt førr at presse den på mig, GOD NATT!
Må jeg få presentere min vakre samboer Djårtsjh (of the Jungle) Houdini

tirsdag 15. september 2009

Glem ikke at hver dag blir rakt deg som en evighet til å være lykkelig i...

... sa Phil Bosman, og jeg liker det litt pretensiøse ordtaket. Mandager er ikke for pyser og arbeidsdagen var som å ligge under Nokias kryssild sammen med klasebombende eposter som alle hastet mest! Etter å ha jobbet meg gjennom den verste krigssonen spaserte jeg de 74 meterne hjem og iførte meg vaskehabitten. Ikke noe fjerner en lang og litt rotete arbeidsdag som en skikkelig mandagsvask, og jeg kan stolt legge til at vinduene fikk seg en runde med filla og jeg har igjen utsikt!

Litt utpå kveldingen kommer en kjekk Gartner traskende med en pose full av godsaker og jeg kan imponert fortelle at mannen kan lage mat! Jeg er skakad idet han pakker ut av posen, for jeg var lovet ostesmørbrød. I lovnaden forventer jeg kneip og ost med oregano og ketsjup på, noe som til de grader ble gjort til skamme. Mens jeg ligger på puffen og ser på vakre mannen kokkelere drar han frem sølvløk, hvitløk, chili, kantareller, ost, gourmetbrød og selvsagt det krydderet som det hvite hus kan by på. Jeg fikk servert virkelig gode ostesmørbrød med freste kantareller i sølvløk til samt gode kirsebærtomater og søt paprika.

Når resten av kvelden da kan tilbringes over et solid slag med Millionær hvor jeg storslagent haler seieren i land kan man ikke betrakte det som annet enn lykken, tror jeg. For øvrig ler jeg, og mange av mine venner, av at innbarkede finnmarksdamen fra ishavet faktisk leker med en vaske-ekte søring og er særdeles fornøyd med dette.

mandag 14. september 2009

Change of plans!

Selvsagt! Det er nå en gang slik det er, things change! Men dette var endringer til det bedre:
fredagen forløp som den skulle med litt jobb og en solid porsjon sløving på kvelden. Jeg fikk hjulpet Dalgliesh i gang med saken og vi er nå godt i gang med å få løst dette forferdelige mordet. (Som en apropos legger jeg til at jeg forguder PD James fabelaktige koselige bøker, hvor drapene er rene og relativt ryddige ting, og hvor man blir kjent med karakterene og får sympati for dem.)

Lørdag var jeg, etter en meget fredelig fredag, tidlig oppe og fit for fight! Tjohei hvor det går, og utpå ettermiddagen var jeg ferdig med dagens dont og klar for sprell. Gartneren kom løpende og befridde meg fra den stygge kontor-kaffen og etter en liten tur på butikken lagde til og med mannen middag til meg. Jeg liker å ligge på puffen mens jeg ser kjekke mannen mekke sammen asparges, sopp, chili, løk og hvitløk til en fantastisk pastasaus. Vi rakk også å få med oss kampen mellom Tottenham og Manchester på den lokale fotballpub`en før vi tok et slag biljard. Tidlig kveld og tidlig opp til en fin-fin-fin søndag:
Søndagen opprant med sol på nesen og koselige samtaler i sengen før frokost. Kaffen ble tatt med tilbake i sengen hvor vi så siste episode av Berlinerpoplene på min trofaste pc. Jeg liker mannen som er like glad i sære norske filmer som meg. Finværet lokket og vi snørte dermed våre sko og la ut på byvandring. Målet var kolonihagen og jeg må, særdeles skuffet, informere om at denne er stengt og låst. Det er visst ikke meningen at man skal gå tur i den og beundre hagene til iherdige vestfoldinger. Skuffelsen ble imidlertid snart overskygget av neste etappe på turen idet vi spaserte innom messeområdet og jeg kunne se skøytebanen og igjen begynne å glede meg til vinteren. På veien ned kjøper man avisen og koser seg i hverandres selskap på Brygga mens man i søndagsfreden leser papiravisen. Etter fiskesuppe på Brygga, en liten kosende middagshvil på sofaen samt en anelse lekeslossing spaserer man igjen: denne gangen til koselige pub-villaen hvor det var åpen scene. Etter noen timer trasket vi hjem til kvelds og kos.
Helgen var en perfekt blanding av alle min favoritt-ting: jobb, kos, avslapning, fotball-pub, kos, spasering, sang og god mat. Jeg liker livet mitt og jeg liker Gartneren!

fredag 11. september 2009

Jeg er verdens kjedeligste menneske...

... når jeg er alene. Jeg leser blogg mens PD James ligger på siden av pc`en og roper at Dalgliesh trenger mine øyne for å løse mordet som ikke er blitt et mord ennå. Jeg har på meg en kjole-tunika-ting som jeg kjøpte fordi min venninne Svimle går i dem hele tiden og er vakker. Jeg, derimot, ser rar ut i den og det kommer aldri noensinne til å skje at noen får se meg i denne grå-beige-etellerannet-fargede saken, selv om det utvilsomt ville sørget for at vedkommende fikk seg en solid latter. Jeg ser ut som en blanding av.... av....  (hva fankern er det nå kittelmannen heter??? Vent litt, mens jeg sjekker Wikipedia--------------------utrolig hvor mange norske malere det finnes-------------------------hmmmm... Norsk maler: Ildiko Sz. Kiss------------------- der er han: Odd Nerdrum!)
Hvor var jeg? Jo, nettopp, jeg ser ut som en blanding av Odd Nerdrum og en attenhundretalls-skjøge. Et imponerende syn! Hvis jeg noen gang får meg en samboer igjen må dette plagget brennes, men i mellomtiden tas det frem og benyttes gledelig så lenge jeg holder meg unna speil.

Jo, altså, kjedelig! Det eneste jeg har lyst til å gjøre er å ta med meg PD James og hjelpe ham med dette mordet, men siden vaskemaskinen holder på med sin plikt er jeg pent nødt til å la stakkars Dalgliesh henge livløs på side 68 mens sentrifugen får gjort seg ferdig. Men det er vel litt som i det vanlige politi-livet; for det hender vel at de også må vaske klær...?

Det ligger to meget fristende import-øl i kjøleskapet, men jeg lar de ligge for denne ølen er så god at den bør nytes sammen med noen. I tillegg er den så skammelig dyr at det ville vært ille om jeg skulle halset den i meg i vill kamp for å bli ferdig før sentrifugen. Tror du jaggu ikke vaskemaskinen bestemte seg for at den måtte ta enda en runde med skylling? Stakkars Dalgliesh, i dette tempoet kommer det til å drøye til påske før jeg rekker å hjelpe ham videre, og da er det jo aldeles for sent, for da kan han jo se seg selv fikse biffen i påskekrimen. Påskekrimmen eller påskekrimen? Vel samme kan det være, for meg bekjent leser ikke den skumle norsklæreren jeg hadde på barneskolen Tenkerbells tanketøys. Jeg sitter for øvrig godt her, mens jeg jakter på vaskemaskinen, for nå har Mick Jagger sympati for djevelen og jeg koser meg med uhuuu-uhuuuu koringen som følger sangen.
Dette innlegget burde hatt en avslutning, men Diana Krall tok over for Jagger og det ble bare tull med måneflying og annet fjas. Må jogge rundt bordet og bytte........................ Marianne Faithful tok over med The ballad of Lucy Jordan og med denne triste sangen takker jeg for meg i kveld.

Makramè-dronningen

Atter en gang kjører vi jakten på kallenavnet! Jeg leter gjennom hele litteratur-listen i hodet, men det er ingenting som umiddelbart slår meg som navnet med stor N. Jeg har zappet meg gjennom Mp3-spilleren uten å finne noen som klaffer helt. Morsomme opplevelser står i kø og jeg er, etter campingen på Stutmyra, fristet til å kalle henne lille Månestråle.
Vår alles kjære Frøken Veske la inn en ikke-ubetydelig innsats i forkant av festivalen og det befinner seg nok ikke mindre enn 80 makramerte festivalpass i det ganske Vestfold, noe som kunne gitt henne navnet Miss Makramè.




Olga er et undercover-navn som oppstod under Slottsfjellfestivalen, men jeg er usikker på om dette er et navn man faktisk skal anta som det faste. Hun er jo ikke akkurat spesielt russisk av seg, verken i utseende eller språk, selv om jeg har sett (i tåka) at hun evner å helle i seg en vesentlig mengde vodka.

Frøken Veske gjør sitt aller ytterste for at jeg, som den retarden jeg er uten tv, ikke skal virke altfor utenfor når det snakkes om tv-programmer. Dette ordner hun ved å spille ut tv-programmer som jeg burde fått med meg eller ting som er morsomme. Eller, de er antagelig ikke spesielt morsomme når de ses på tv, men når Frøken Veske spiller de ut er de hysteriske og jeg ler så jeg griner!!! Jeg nominerer henne derfor, sist men absolutt ikke minst, til kallenavnet Sassy Standup.
Jeg ber alle mine 4 lesere om å stemme på de forskjellige kallenavnene i løpet av den neste uken og dermed sørge for at Frøken Veske får et mer passende navn enn det hun har på det nåværende tidspunkt.

Takk og ha en fabelaktig fredag!

torsdag 10. september 2009

En ting er å legge planer, noe ganske annet er å vite hvor man har lagt dem.

Jeg hadde ikke planlagt å møte en mann, langt mindre planlagt å møte en mann som engasjerer meg så mye. Jeg skulle bare en liten tur på en koselig minifestival, drikke øl med gode venner og suse bort en helg i latteren. William Shakespeare (min evige kilde til visdom og kloke ord ved siden av min far) sa: Lukker vi porten etter én frier, banker en annen på døren. Det er vel langt fra snakk om en frier, men dere skjønner kanskje greia likevel. Det er visst slik at når man ikke leter, da dukker de opp. De kjekke, morsomme, fine og hyggelige mennene som lager kiling i magen og roser i kinnene.
Jeg ser frem til helgen, for Gartneren har planer og jeg kan dermed legge inn en hel helg med jobb uten å på noen måte ha noe annet som frister mer. Min impulskontroll har aldri vært av de beste, men nå; mens latteren sitter løst, er den verre enn noen gang. Jeg ser for meg en lang-lang-lang fredag på kontoret, etterfulgt av koselig lørdagsfrokost med meg selv, før jeg igangsetter prosjekt lørdagsjobb. Søndagen skal tilbringes i marsjstøvler med Frøken Veske. Jeg trenger forresten et nytt navn på Frøken Veske, for hun kan da ikke gå rundt med et kallenavn som ble laget i den tiden vi fortsatt hadde et noe anstrengt forhold til hverandre. Jeg behøver en tegneserie-figur eller en eventyrkarakter som kjennetegnes av nitid planlegging og store smil. (Hjelp meg gjerne i kommentarfeltet.)
Vår nyfundne interesse for marsjering har vokst frem av en sommer med for mye fest og moro; vi er lei av å våkne med tåke i hodet og vi er lei av at det eneste morsomme man kan gjøre med venner er en real fest. Så dermed snører vi våre sko og akter å legge kyststiene i vakre Vestfold for våre føtter mens vi venter på at vinteren bringer oss skøyter, ski og akebakker!
Men tilbake til temaet; nå har jeg altså lagt planer, og ikke bare det, jeg vet også hvor jeg har lagt dem! Så denne helgen skal du se blir akkurat som tiltenkt. Selvsagt med mindre det blir noen forandringer, for impulskontrollen er jo som sagt noe redusert...

tirsdag 8. september 2009

På morgenen...

... med kaffekoppen fremfor meg, og et relativt våkent øye på bloggen innser jeg at gårsdagens innlegg om den lange marsjen var intet mindre enn et kjedelig skryteinnlegg. Jeg hadde tenkt å fortelle om dagens morsomme begivenheter, men i mangel på inspirasjon plastret jeg isteden bare ned noen bilder og anså meg selv som ferdig. Ikke bra... 
Men det er visst slik for tiden, at jeg er litt lite inspirert ( og det viser seg også at jeg har problemer med å skrive ordet inspirert...) og dermed blir det noe semre greier som publiseres her. Dagen i går bød på en god del utfordringer på jobben, og jeg klarte ikke helt å legge av meg følelsen av irritasjon og oppgitthet idet jeg gikk inn døren hjemme. Jeg terrorvasket leiligheten, min absolutt beste form for meditasjon, og følte meg litt bedre idet jeg sank sammen i sofaen med koselig og ren utsikt. Skjønt utsikt kan man vel ikke akkurat kalle det, da vindusvask ikke har vært gjennomført siden mai! Mens jeg satt i sofaen og beundret innsikten ønsket jeg meg besøk, men i mangel på en lampe å gni på samt en aversjon mot å sende tiggemeldinger via sms ble jeg isteden sittende alene. PD James gjorde så godt han kunne for å holde meg engasjert, men det nådde liksom ikke helt opp... 
Rastløsheten sitter i tåa med vannblemme og jeg er ganske sikker på at kvelden i dag må tilbringes med noe ganske annet. Selv om jeg er glad i leiligheten min må det skje noe mer enn at jeg sitter her og blomstrer på egen hånd... 

mandag 7. september 2009

Den lange marsjen

Okeida, den var ikke så lang... Men jeg er likevel stolt av å ha tilbakelagt Horten-Tønsberg til fots!
I følge Gule sider er dette en tur som tar 21 minutter, men det er muligens med bil, for vi brukte litt lengre tid...

Jeg innser også at jeg er på god vei til å bli verdens sterkeste!


En herlig søndag som ble behørig avsluttet med åpen scene på den lokale kose-pub`en :)

søndag 6. september 2009

Football is for suckers!

Igjen presterte jeg å være udelt optimist og var klar til å vedde både votter, vinter og vann på at Norge kom til å dra fra Island med en hyggelig 3-1 seier i kofferten. Enda godt at ingen tok veddemålet, for guttene evnet ikke å fremskaffe mer enn et mål, selv om det ikke manglet på sjanser.

Selv om kampen endte i katastrofe var det en hyggelig kveld, hvor jeg og Gartneren trasket på fotballpub siden tv glimrer med sitt fravær i det hvite hus. Fotballpub med landskamp er en morsom studie i sosialantropologi og like mye som jeg kikket på kamp fulgte jeg med på de innfødtes kamp for tilværelsen. Som jente på fotballpub blir man vist en ikke ubetydelig interesse, da akkurat denne typen innfødte vanligvis er fraværende. Selv om jeg og Gartneren er nyforelskede, noe jeg antar går ganske tydelig frem, presterte jeg faktisk å bli fridd til før 2.omgangen fikk kommet i gang. En hyggelig mann, men jeg valgte likevel å avslå. (Selv om min bror stadig påpeker at jeg er begynt å bli gammel...)

Resten av kvelden ble tilbragt med mer flørting og latter, etterfulgt av en relativt tidlig kveld. Det er luksus å våkne med en smilende og syngende mann, når man vet at den solfylte dagen skal tilbringes med vandring. Jeg og Frøken Veske legger ut på langtur i dag, idet vi starter prosjektet med Vestfolds kyststier. Mens jeg snører mine sko og pakker min sekk deler jeg i full fart fine sitatet jeg fant tidligere i uken:

Lykken er å få en bukett ut av de blomstene som er innen rekkevidde.

Ha en super søndag, folkens!

tirsdag 1. september 2009

Man skulle vel hatt seg en hobby...

... sa stemmen i hodet. Det er den stemmen som har et kjempeproblem med at jeg nå har sittet over en time i sofaen og suset på nett. Det er for øvrig den samme stemmen som forteller meg at det holder evig lenge med 4 timer søvn og at jeg nå kan begynne å være på jobb innen 5 på morgenen. Jeg er overbevist om at stemmen går på en virkelig slem type speed!

Men egentlig skulle man vel hatt seg en hobby...?
Problemet mitt er vel at jeg ikke har den mest forutsigbare hverdagen og at det dermed er vanskelig å klemme faste privat-ting inn i en ellers sprengt jobb-kalender. Dette er selvsagt det reneste sprøyt og en meget dårlig unnskyldning, for erfaringsmessig klarer jeg å klemme inn akkurat det jeg vil, jeg bare kutter ned på søvn hvis det skorter på tid.
Da er vel problemet snarere at jeg ikke har noen konkrete interesser. Dette er selvsagt også det reneste tullball, for jeg interesserer meg for en masse. Jeg leser bøker, jeg vandrer, jeg leker med folk og jeg har lyst til å prøve det meste.
Så da er det initiativet det står på...? Jepp, det er akkurat det det er! Initiativet samt lysten til å binde meg til noe. Jeg ville gjerne hatt en hobby som foregikk på ukentlig basis, men som jeg ikke fikk dårlig samvittighet av hvis jeg mot formodning skulle slumpe til å ikke dra en gang. Finnes det en slik hobby? En morsom greie jeg kan gjøre akkurat når jeg har lyst, men som samtidig skjer jevnlig og forutsigbart, en hobby som engasjerer meg og som utfordrer meg, som gjør at jeg utvikler meg som menneske, men samtidig forblir meg selv.
Jeg har lyst til å lære meg å seile, slik at jeg kan seile på ordentlig like godt som jeg seiler i hodet!

I kjedsomhetens navn!

  • Jeg har akkurat lest en artikkel om en gutt i Afrika som gråter blod tre ganger om dagen.
  • Jeg har så lyst på sjokoladekake at jeg nesten går ut i regnet på et godt gammeldags sjokoladetokt.
  • Jeg har sittet så lenge i samme stillingen med pc`en på fanget at jeg nesten har grodd fast i sofaen.
Dette er for gæli, tenker den arbeidsnarkomane, leer på tærne på venstrefoten og føler seg fornøyd med kveldens innsats!

En kveld for meg selv...?

Uten planer, telefoner eller folk i stua...?
Jeg er nesten litt handlingslammet her i sofaen, for etter å ha fått unna denne kveldens arbeidsmengde, vasket klær, dusjet og tatt oppvasken er klokka bare såvidt passert 20.00 og jeg skal ingenting. I løpet av sommeren har jeg virkelig perfeksjonert egenskapen med multitasking og dermed vil en slik kveld, hvor jeg (langt mindre enn flere ting) faktisk ikke skal en eneste ting, nesten kvele meg. Jeg rasler med tastene på telefonen og lurer på om jeg skal benytte disse timene til å oppdatere meg med en venn eller to, smetter innom Facebook for å se om jeg kan slå ihjel et par minutter der mens jeg har det eksterne skrivebordet oppe i tilfelle det kommer epost fra en kunde som det haster med og blåtannen fortsatt i øret hvor jeg kan western-svare hvis det skulle ringe en kunde.
Er det disse kveldene man trenger tv`en til? Jeg skal gledelig innrømme at hvis det Tenkerbellske hjem hadde hatt en kasse med folk i ville jeg stirret på den i kveld. Det er en slik kveld, hvor tankene går i dvale, mens alskens rare folk intetsigende underholder den dvaske delen av hjernen. Jeg er klar for sosialisering, men har ikke lyst til å skravle i telefonen. Rastløsheten sliter i stortåa, men jeg har ikke lyst til å vasse rundt i regnet. Jeg kunne nesten sagt at jeg kjeder meg, et uttrykk jeg ikke kan huske å ha brukt på hvert fall 10 år, men jeg tror ikke det kan kalles kjedsomhet når jeg faktisk nyter sitringen i kroppen. Det lager en fin forventning i meg at jeg har en hel lang kveld foran meg som jeg kan bruke på akkurat det jeg vil. Jeg kommer garantert til å nyte denne følelsen til det er på tide med senga og dermed mistet jeg alle mulighetene som denne kvelden bød på...
PS: legg merke til dette innleggets fabelaktige illustrasjoner, som jeg fant etter å fomlende dra meg gjennom hvert fall 17 google-søk, mens jeg samtidig vurderte å bytte til Arabisk som språk på Facebook.