Tenkerbell veldediger seg selv

Jeg har vært frivillig på julefeiringen for vanskeligstilte i julen, noe jeg pleier å gjøre når jeg feirer julen borte fra familien min. Det er åpent hus hos Røde Kors her i Vestfoldbyen hvor alle som ønsker det kan komme innom å få middag, kaffe, en koselig samtale med noen som ikke hører til deres vante miljø, kaker, ull-lester, pledd og kanskje en liten julepresang. Det er alle typer mennesker innom, fra den tunge narkomane til pensjonisten som har mistet sin kone til mennesket som har mistet litt av virkelighetssansen sin til den alkoholiserte til den som bare vil høre stemmer rundt seg fordi det er noe de vanligvis ikke gjør.

Jeg har min egen egoistiske grunn for å være der; jeg får julestemning av disse mange menneskene som er så takknemlige for så lite. Jeg får en god følelse i magen av å bruke tiden min på å være smilende servitør for dem. Veldig mange av disse er nektet inngang på kjøpesenteret og på byens kafeer, atter andre har ikke økonomi til å gå på verken kjøpesenter eller kafe, og det er akkurat disse menneskene det er så godt å gå en ekstra runde å servere noe til, slik at de får anledning til å føle seg spesielle.

Det er likevel ikke til å komme unna at melankolien sniker seg innpå når jeg får deklamert dikt til meg av den gamle mannen som bare ønsket at noen ville sitte ned og høre litt på det han hadde å si. Jeg kjenner klump i halsen idet bordet med de slitne middelaldrende skyggeguttene har kjøpt et engangskamera slik at jeg kan ta bilde av dem når de feirer julen. Jeg får vondt i hjertet av jentungen som kom og trakk i forkleet mitt bare for å fortelle at hun aldri hadde fått en så fin julegave som den lille bamsen som var i pakken hennes. Det narkomane bordet som tar meg i hånden og takker for fin oppvartning gjør meg veldig bevisst på hvor lite vi andre takker for ting.

Når jeg en gang får barn er det selvsagt at de så snart de evner å gå skal være med på dette. De skal lære å se baksiden av samtlige medaljer før de får nyss om forsiden. De skal lære seg at julen er mer enn overopphetede kjøpesentre og de skal lære seg at mange har så lite at de begynner å gråte av å få en klem og en kopp kaffe. De skal vite at alle disse menneskene som vi vanligvis ikke ser i samfunnet er nettopp det; mennesker som fortjener akkurat samme medmenneskeligheten som vi viser til de med korrekte, rene og ordentlige klær.

Are Kalvø skrev i hans siste innlegg at det er kjærlighet som er julens rette budskap og jeg skal på ingen måte være uenig i dette, men jeg vil gjerne legge til at litt medmenneskelighet heller ikke er av veien nå når gradestokken har bikket 15 blå grader.

Jeg retter en stor takk til alle som kommer til Røde Kors-huset og som dermed er med på å gjøre min julefeiring så minnerik og god.

Best of siv-susing og blomkålkoking i 2010 ved hjelp av Spotify

Januar kom og gikk sin vei igjen med en rekke frosne vannrør, men på veien la måneden også igjen en kveld hvor jeg reflekterte over mine manglende evner på det forfengelige; Lux. Siden jeg og Gartneren delte en fortreffelig aften i København føler jeg at denne sangen hører måneden til;
Stereophonics – Have A Nice Day - Decade In The Sun Version

Jeg ser at kroppen ikke var på min side i februar og at bloggen bærer preg av at jeg er nedfor og litt sur, det er likevel ikke alltid at nedfor er galt for midt oppi dette fødtes 2 veldig fine innlegg; Jeg og denne Gartneren samt det litt melankolske Toner og tanker hånd i hånd. Musikken følger humøret og humøret følger musikken og jeg velger å farge denne måneden slik;
Robyn – Hang With Me (Acoustic Version)

I mars er jeg på flyttefot og ikke vet jeg om det er generell allment savn eller det faktum at jeg rotet frem noen gamle bilder, men jeg skrev et fortreffelig innlegg (Selvskryt skal man høre på for det kommer fra hjertet sier min far) om familien min kalt Mi familia. Men siden dette bare var en parentes og det er flyttingen som er fokus får vel denne sangen følge mars vel;
Amy Macdonald – The Road To Home

April kom og tinte opp både ledd, bokstaver og kunder og jeg raser avgårde i verden i dette innlegget: Trafikk, bilkjøring, oppdragelse og annet som finner veien til tastaturet. Jeg hadde også årets hittils mest kaotiske dag og jeg fikk likevel tid til å leke litt med bæveren. Siden det er bil og full fart som står i forbokstaven til april tror jeg Jimi Hendrix får følge oss over til mai;
The Jimi Hendrix Experience – Driving South - BBC Sessions

Mai bragte med seg Myrafestivalen som var fantastisk, men slutten av måneden var bæsj! Jeg har imidlertid ikke lyst til å kommentere bæsjen ytterligere og vil isteden dra frem dette innlegget for jeg er så glad for at det fortsatt er: Hvis... Jeg var så trist, trist, trist i mai at det bare er denne sangen som kan følge:
Lisa Ekdahl – Du Sålde Våra Hjärtan

Juni var som den pleier, full av jobb og kunder og stress og gass, og jeg syns virkelig ikke at et eneste av innleggene holder mål til å være med i Best of siv-susing, så derfor lar jeg det bare være nemlig. Isteden legger jeg inn en av mine absolutte favorittsanger som månedens soundtrack og lar det være med det:
Ila Auto – I Ain't Been Drinkin'

Festivalmåneden juli er en av mine absolutte favoritter selv om jeg stort sett syns måneden holder en altfor høy gjennomsnittstemperatur. Festivalforberedelsene er nesten like koselige som festivalen og jeg er så glaaaaaa. Festivalen rommet mange fantastiske musikere, men jeg innrømmer uten å være flau at når denne åpnet første konsert på første dag og jeg var sammen med alle mine nære og kjære og solen brøt gjennom skydekket og varmet sydvesten, ja da ble jeg faktisk rørt!
Susanne Sundfør – The Brothel

Jeg var i det fantastiske bryllupet i august og du kan lese alle innleggene under fanen Fra tante Tenkerbells reisebrev. Det er koselige reisebrev, men dette er likevel denne månedens favorittinnlegg; Noen ganger
Bryllupet får få sin smørsuppefineromantiske sang isteden, selv om jeg anser denne sangen mer for Gartnerens sang enn som brudeparets:
Lisa Ekdahl – Benen I Kors

Jeg hadde FERIE i september og Elvis får månedens låt siden leke-Elvis på Kypros var så morsom:
Elvis Presley – Rock-A-Hula Baby

Det er mulig rødvinen som nytes sammen med kavalkade-skriving begynner å til hodet på meg, men jeg syns faktisk det er en rekke fabelaktige innlegg i oktober. Jeg startet måneden med å moteblogge litt før jeg i slutten av måneden innså at dette ikke var noe for meg. Videre var dette måneden hvor jeg og Gartneren bestemte oss for å huskjæreste oss.  Og siden måneden ble så romantisk atte får vi slenge på denne sangen:
Thomas Dybdahl – from grace

Jeg er ustabil i hodet og ustabil i produksjonen, men selv i november fant jeg dette innlegget som faktisk ikke var så gærent; Ustabil jeg, nei... Jeg husker ærlig talt ikke helt denne måneden så veldig godt, men man kan kanskje bruke denne sangen som soundtrack?
CC Cowboys;Magnus Grønneberg;Trond Berg;Håvard Eidsaunet;Agne Sæther – Når Du Sover

Jøsses, det er desember allerede og jeg leker med oppvaskmaskinreparatørene og er syk. Ikke mye å skryte av her, så isteden slenger jeg med sangen som jevnlig i løpet av hele desember har gitt meg klump i halsen og hjemlengsel:
Maria Mena – Home For Christmas

Alt i alt har det vært et godt år og jeg gleder meg atter en gang å se at de dårlige øyeblikkene er glemt så lenge man ikke leter etter dem. Takk for godt følge, morsomme kommentarer og gode tanker og et riktig godt nytt år ønskes fra kaoset!

Nå tenker jeg...

... at de som leste innlegget under kanskje tror at jeg generelt er stressa for dette med bebiser, og klokker, og annet fjas, noe jeg definitivt ikke er, det var bare en tanke. Ikke desto mindre drømmer jeg om bebiser for tiden, men jeg drømmer også at jeg går gjennom isen og det kommer jeg ikke til å gjøre for Gartneren er så engstelig for å drive å gå på isen... Skjønt, til jul ga jeg ham tur til Bardu, og man skal i grunnen ikke se bort fra at min kjære venninne der oppe vil sende oss gjennom isen tatt i betraktning hvor mange ganger jeg har falt i vannet på grunn av henne (og litt fordi jeg er klumsete).

Nei, det blir verken is eller bebis, men hvis det skulle vært bebis trenger det ikke å bli nå, fordi Elton John (som nevnt) ventet til han var hønn-gammel og det var greit! (Som en skjebnens ironi spiller de Elton John nå og jeg ler litt) ((Helt til jeg kom på at vi hører på Radio Norge og der er det stort sett bare John`ern og Queen som går, så da var det ikke så morsomt lengre...))

Ps: Jeg fikk ny fin lekker rød Tivoliradio hos Gartneren til jul :)

Og det er fortsatt god jul :)

(Bortsett fra at jeg må på kjøpesenteret og kjøpe meg et par sko, det er ikke så godt...)

Jeg tenker...

... at hvis Elton John akkurat har blitt førstegangspappa er det virkelig ikke noe å stresse seg opp for her, for han er jo hønn-gammel!

Oppvaskmaskinreparatøren...

Vi fikk enda en ny oppvaskmaskinreperatør (den tredje i rekken fordelt på 6 besøk) som konstaterte at OMR nr.2 hadde tatt feil for elektronikken var helt i orden, derimot hadde OMR nr. 1 ruklet løs pumpen når han reparerte døra, og pumpa satt OMR nr. 3 på korrekt plass og nå er det alle hjerter gleder seg og oppvaskmaskinen vasker som en helt!

Ps: Husket jeg å nevne at OMR nr.3 kom ti minutter over 14.00? Jeg konkluderer dermed med at oppvaskmaskinreparatører ikke kan klokka!

Og nå er det en ordentlig god jul, både til meg, Gartneren og dere :)

Oppvaskmaskinens soga

Jeg nevnte at jeg var bittelitt irritert på oppvaskmaskinreperatøren? Nå er jeg ferdig med å være irritert og er isteden rasende. Jeg har nå hatt de på besøk ikke mindre enn seks ganger og for hver gang de reparerer det som er feil går noe annet i stykker. Jeg har vasket opp manuelt i 3 uker nå, og det til tross for at reperatøren har vært der 2 ganger i mellomtiden. I dag skal de også komme og de annonserte at de skulle komme mellom 12 og 14, noe som gjør at jeg mister enda 2 timer på jobb mens jeg venter på at de skal finne det for godt å komme. Ikke misforstå, jeg er veldig glad for at de kommer for å reparere, men skal det være så inni granskauen vanskelig å si at de kommer klokken 13.30 istedenfor å gi meg ytterligere 2 bortetimer???

Hvis den ikke virker etter dagens seanse gir jeg opp og blir enda litt mer amish enn jeg allerede er uten fjernsyn, da jeg er hellig overbevist om at jeg også klarer meg fint uten oppvaskmaskin!

God jul, for helsikke!

No har vi vaska gølve og vi har børri ved...

... Men strengt tatt er det Gartneren som har både børri ved og vaska gølvet, for jeg var isteden hos Frøken Hurramegrundt og skravlet til 3 kanner kaffe. For å redde et snev av husmorære kan jeg nevne at jeg i dag har tørket støv samt sanert avtrekksviften slik at den er klar til å ta i mot pinnekjøttet som skal kreeres på lillejulaften. Nå sitter jeg i stolen jeg arvet av min far med beina nesten inni peisen og kjenner at et snev av julestemning siger innpå, og det til tross for at det ikke er bakt annet enn noen stygge (men gode) kanelsnurrer den siste måneden. Ei heller er det byttet gardiner, vasket vinduer (endelig noe denne kulda er godt for) eller for den saks skyld tak. Likevel blir det jul og det skyldes disse små tingene:

• Nesenissen bor i peis-vinduet og gjør meg umiddelbart glad langt inni magen. Nå venter bare grånissen jeg fikk hos min far i 11-årsalderen på å krype ut av kassen og inn på hedersplass. Ellers er det fint lite julepynt som skal opp, da det meste forsvant i skilsmissen. Jeg sørger ikke nevneverdig, da de jeg er glad i (altså nevnte grånisse samt kirken jeg har arvet etter min bestemor) er med meg fortsatt og resterende kan bli der det er, så kan noen andre tørke støv av dem. 
• Det kom pakke i posten i dag og foruten koselige julegaver fulgte det 2 lodd med i esken, ett til meg og ett til den godeste Gartneren. Dette er lodd i ishavets lokalradios julelotteri hvor det er trekning på lillejulaften. Hjemme i ishavet pyntet vi juletreet mens vi hørte på trekningen som er godt krydret med sladder. Koselig, hjemmekjært og varmt er det og jeg gleder meg til å kose meg med sendingen. Siden dette er første julen jeg og Gartneren tilbringer sammen og vi holder på å lage våre egne tradisjoner skal det ikke pyntes tre på lillejulaften (fortsatt mangel på støvsamlende julepynt, remember?), vi skal derimot spise pinnekjøtt mens vi koser oss med en juleøl. (Jeg ler av tanken på at Gartneren kan vinne noe og vi dermed får følgende utsagn fra radiovertene; Gartneren vant akkurat en middag på hotellet. Gartneren...? Ja, denne Gartneren har altså oppgitt adressen til det Tenkerbellske barndomshjem, skal tro om dette kan være den nye kjæresten hennes? Ja, har hun hatt ham med til Vardø? Neeei... Kanskje det var han søringen som var her under Blues i Vintermørket som ingen visste hvem var? Nei, Tenkerbell var ikke her under Blues`n, så han kan det ikke være...)
• Jeg har fått julebrev (epost) av min far og jeg lo der han la ut om juleforberedelsene i det Tenkerbellske barndomshjem. Mellom latteren toner et lite snev av hjemlengsel frem og jeg tror kanskje man skal forsøke å legge neste julaften til ishavet (selvsagt forutsatt at vi klarer å finne nok klær til at den søringske Gartner ikke fryser ihjel).

Nevnte jeg at jeg er finito med alle julegaver og at alle bortsett fra 2 er levert til korrekt velfortjent mottager? Vel i alle fall er alles in ordnung og det er ingen grunn i verden til at jeg på noen slags måte mål nærme meg det forferdelige kjøpesenteret før uti februar en gang, når alle har makset kredittkortene sine og det igjen er levelig der inne for normale (veldig lave mennesker som blir tråkket på fordi de ikke er maniske og har katastrofen lurende i øyekroken). Jo, det er absolutt julestemning som lurer i magen, så nå skal jeg benytte godfølelsen til å skrive ned handleliste slik at all mat og drikke for julehelgen kan unnagjøres i morgen kveld og ikke på lillejulaften eller julaften når folk er fullstendig desperate. 

Og imens...

... skifter været mening oftere enn kroppen min klarer å følge og gårsdagens oppvåkning til mildvær, etterfulgt av snø som igjen ble avløst av mange kuldegrader har levnet vondt og selvmedlidende. Jeg klarer ikke å tenke morsomt, skrive morsomt eller i det hele tatt produsere noe nevneverdig leseverdig. Jeg er lei, trist og oppgitt og ønsker meg selv dit pepperen gror (for der bør det i allefall være noe som ligner på stabilt klima)...

Jeg tenner lys på kjøkkenet hvor jeg har installert midlertidig hjemmekontor. Jeg fyrer i peisen. Jeg har satt på en maskin med klær. Jeg har svart på eposter og ringt tilbake ubesvarte anrop fra i går. Nå er det bare numment og uff og æsj og bais. Jeg tror jeg kommer tilbake en annen gang isteden.

Julekort sendes ikke kort og annet surr

Jeg skriver julekort, hvert eneste år, til alle mine kjente og kjære som jeg ikke ser så ofte. Julekort-grensen min tilsier at for å være kvalifisert for et julekort fra meg må du bo utenfor Vestfold, for det er jo fullstendig meningsløst å sende kort til noen du treffer på butikken i morgen, right? Selv om jeg registrerer at jeg får julekort fra Vestfold til meg (i Vestfold) er jeg enig med meg selv at disses julekortsending i villa skyldes at de rett og slett ikke kjenner mennesker som bor nordafor folkeskikken. Nåh, når det var vel avklart tror jeg at jeg bare fortsetter med det jeg egentlig skulle si:
Jo, og jeg skriver julekort som en helt med masse tekst, lange historier og koselige oppdateringer på livet. Mine tanter og onkler i Sneland bor tett i tett og siden jeg antar de leser hverandres julekort vokter jeg meg vel for å ikke skrive det samme på deres julekort, og på den måten er det nesten sånn at de får 4 forskjellige kort fra samme person (altså meg). Jeg beklager på det sterkeste at dette innlegget er noe rotete, men det viser seg at doktormannen har gitt meg surre-piller, så jeg klarer rett og slett ikke å la være. Dessuten skoggerler jeg av reklamene på RadioNorge, spesielt den med han som har fått brev fra Kemneren og som sier at minus og minus er pluss og alt det der; aaaahahahaha.
Jeg registrerer dog at en god del sender julekort med bilde av seg selv med enten hund, katt, partner og/eller ytterligere familie og det slår meg som en fantastisk idè! Tenk hva man sparer av tid for man trenger ikke å skrive at det har vært en koselig høst med mye innesitting all den tid det fremgår av dobbelthaken. Man trenger heller ikke skrive at det har vært en slitsom høst for det vitner jo blåposene under øynene om. Fantastisk, tenker jeg, helt til det slår meg at jeg er bedre på ord enn på bilder, og at jeg trives bedre med ord enn med bilder. Jeg slår imidlertid ikke idèen helt fra meg, jeg bare legger den på is helt til jeg eventuelt produserer en skikkelig søt unge.

Dag 2: Tenkerbell slapper av

Jeg begynner å forstå hvorfor man fort ender opp i en halvdårlig spiral på Nav-dager, for i dag har jeg utrettet følgende; våknet, dusjet, jobbet bittelitt (ja, jeg slapper av!), fyrt i ovnen, lagd kanelsnurredeig (!), ventet på oppvaskmaskin-reparatøren (igjen, men nå har jeg i det minste tid til det) samt underholdt oppvaskmaskinreparatøren med sang og gode historier (siden jeg syns det er forferdelig å ikke snakke med noen en hel dag). Nå skal jeg bare vente på Asus-mannen som kommer med bittelille Eee`en min og så skal jeg spasere tur til butikken å kjøpe mel og perlesukker.

Kjedelig innlegg, sier du? Ja, da kan du vel tenke deg hva jeg syns om dagen min, jeg som lever midt oppi den...

Asus in my heart

De siste ukene har jeg vært nødt til å leve gjennom en rekke håndverkere, leverandører og annet rask som er kronisk forsinkede eller som rett og slett ikke kommer i det hele tatt og jeg er så lei! Asus, derimot, har vist seg som den ypperste servicebedriften jeg noensinne har vært borti!

Se så liten og søt jeg er da

Min bittelille Asus Eee bestemte seg her en dag i oktober for at den ikke ville være på internett mer og det kan jo slike små kåmpjutere gjøre fra tid til annen, uten at man dermed kan ta dem med utenfor å skyte dem av den grunn. Jeg ringte isteden til kundeservice og ba om hjelp, noe jeg også fikk fra en hyggelig danske. Forsynet vil dessverre ha det slik at jeg ikke forstår et eneste kvidder (eller kvekk om du vil) av dansk, så vi ble enig om (tror jeg) at bittelille Eee måtte sendes til hospitalet. Jeg får et par minutter etterpå epost fra danskemannen om at for de av kundene som bor i Oslo-området vil pc`en bli hentet og for resten av landet vil det bli tilsendt en sende-lapp som man kan klistre på pappesken med pc`en inni. Jeg venter tålmodig på hentelapp (for Tønsberg kan vel strengt tatt ikke sies å være i Oslo-området, hva?), og før jeg vet ordet av det ringer en hyggelig mann og lurer på hvor han skal hente pc`en min? Skal du hente den? I Tønsberg? Jajamen, det skulle mannen og jeg er allerede udelt imponert av Asus. Men det blir bedre, for hør bare nuh:

Mannen henter pc`en og jeg får ny epost fra mitt elskede Asus hvor de gir meg en link så jeg kan følge Eee`ens ferd på hospitalet. Og jeg har fulgt med og vært så glad fordi det så ut til å gå fremover. På morgenen i dag stod det plutselig at den var sendt fra hospitalet og jeg gledet meg umiddelbart til å finne hentelappen i postkassen min. Jeg rakk imidlertid aldri å få hentelapp for nettopp ringte hyggelige hentemannen og lurte på hvor han skulle levere den friske bittelille Eee`en min.

Fantastisk service!!!

Som en liten apropos...

... mens jeg slapper av: hvem er det som sitter i Korea og leser bloggen min?
Jøsses, så eksotisk, jeg er sprekkeferdig av stolthet over hvor international jeg er :)

Fortsatt dag 1; Tenkerbell slapper av

Jeg gir meg; doktormannen har helt rett, jeg har vært på butikken, nå er jeg trøtt og går til sengs (eller sofa om du vil).

Dag 1; Tenkerbell slapper av

Da har jeg gått tur til jobben, fordelt mine oppgaver ut over de stakkars kollegaene mine og så blitt kjørt hjem igjen, siden jeg insisterte på å ta med meg kåmpjuteren min slik at jeg kan holde et halvt øye på mailboksen. (Ja, jeg slapper av!) Så når jeg kom hjem fyrte jeg opp i ovnen, ryddet 9 skjerf og en god del votter som mangler maken ut av den midterste skuffen på kommoden slik at Gartneren kan få en egen skuff og så skrudde jeg på kåmpjuteren, bare for å se om det er noe nytt. Noe det imidlertid ikke er...

Jeg er ikke trøtt, selv om doktoren insisterte på at det kom jeg til å bli av medisinene, så jeg koker meg en kopp kaffe og blar gjennom et par nyoppdaterte blogger (se, nå skal det bli kommentering det står respekt av en periode her!) Jeg har 4 og en halv time å kverke før det i det hele tatt begynner å bli i nærheten av å forvente Gartneren hjem. I går ventet og ventet jeg, og idet han kom hjem var jeg blitt så trøtt av medisinene at jeg hadde sovnet. Jada, gøy for ham og gøy for meg! (Jajaja, jeg slapper av!)

I løpet av de 4 og en halv (!) timene jeg har til rådighet skal jeg gå tur til butikken og handle middag, for så å få kreert den en eller annen gang etter det igjen. På veien til butikken skal jeg også handle mat til Djårtsjh. Hmmm... Kanskje jeg skal vaske terrariet hans? Ikke se sånn på meg, man slapper av når man vasker terrarier, allright???

Ps: Når jeg hadde spasert tur til jobben i dag hadde en kunde vært innom med blomst til meg, for å takke for hjelpen i 2010 og ønske meg en riktig god jul. Jeg ble veldig glad, men konstaterer at selv om medisinene ikke gjør meg synlig trøtt gjør de meg lettrørt, for jeg fikk tårer i øynene og holdt på å begynne å grine. Gratulerer med dagen her!

Jeg krøp til korset...

... og ringte doktormannen. Jeg ringte doktormannen for 5 uker siden også, men da fikk jeg beskjed om at jeg kunne få time 21.desember. Jeg spurte doktormannens vaktbikkje om det var mulig å få time før, da det er akkurat nuh jeg er syk og ikke om 6 uker, men nei, niks, njet! Men i går altså kapitulerte jeg og ringte doktormannen (eller snarere vaktbikkja hans, siden det er bare henne jeg får snakke med) og kranglet meg til en time. Første stopp i denne bloggposten er å gi en stor piss-off til lekesekretæren som innbilder seg at hun har medisinsk kompetanse til å avgjøre hvorvidt jeg har fortjent en plass hos legen, hadde du vært kompetent til dette (din forbaskade sladrekjerring!) hadde du hatt doktor foran navnet ditt (for ikke å snakke om at du hadde hatt råd til noe annet enn hjemmepermanent!)

Neste stopp er altså besøket hos doktormannen (siden jeg med rimelig harde ordlag klarte å forsere vaktbikkja til slutt). Doktormannen stakk meg i fingeren, konstaterte masse betennelse og annen herk i kroppen og mens jeg var opptatt av å forklare ham at sekretæren hans oppfører seg som gud skriver printeren (doktorprinteren, den som minner om ungdomskolens, og som hoster og harker for hvert ark som tikker ut) ut 3 resepter og en sykemelding. "Hæ, sykemelding?" "Nei, jeg skal ikke ha sykemelding, jeg skal ha medisin." "Jo, du skal ha sykemelding" morsker han seg. "Aktiv sykemelding?" spør jeg med håp i stemmen. "Nei, du skal være hjemme å slappe av!" "Ehhhm, javel..." og jeg lurer på om det går an å late som at det er en aktiv sykemelding, for jeg har ganske mye å gjøre på jobb... "Og du må ligge ned og slappe av og gå tur og skrve julekort og hvis du ikke er bedre til tirsdag i neste uke må vi vurdere andre muligheter..." Veldig til truende oppførsel på doktormannen, tenker jeg, mens jeg slår fra meg tanken på å jobbe i løpet av uken og isteden begynner å lure på hva jeg skal gjøre en hel uke hjemme... Hjemme... Og helt alene hjemme for alle jeg kjenner er på jobb... Bais...

Tredje og siste stopp i dette innlegget er sutring over at det ene reseptarket er medisin som skal tas på morgenen til frokost. Ahhhh, the agony will not end! Jeg spiser ikke frokost, jeg er ikke borte fra jobb, jeg er ikke hjemme og koser meg på dagtid og jeg er ikke syk; ALDRI!!!!!! Men så sitter jeg her da, med mac`en til Gartneren på fanget mens jeg spiser yoghurt, samt drikker vann og kaffe, og tar lydig den gule pillen min. Etterpå skal jeg gå tur til jobben, levere den rosa lappen min og prøve å finne ut hvordan man løser en uke med meg på sofaen...

Ps: Gartneren stod tydeligvis opp i otta, for når han reiste avgårde på jobb i morgenen, hadde han fyrt i ovnen, satt frem mac`en og kokt opp kaffevann til meg. Jeg liker å bli passet på selv om jeg ikke liker at jeg er i en tilstand hvor jeg må passes på...

Oppvaskmaskinen...

... er like syk som compjuterne mine er, forskjellen består i at pc`ene må leveres på gitt sted for å friskmeldes og oppvaskmaskinen kommer det noen og friskmelder. Og det er nettopp i friskmeldingen problemet ligger, eller snarere i hvitevaredoktoren som skal reparere ham (oppvaskmaskinen altså). Jeg har hatt følgende telefonsamtale ikke mindre enn 3 ganger med dette mennesket nå:
- Hei, ja, du har problemer med en oppvaskmaskin?
- Ja, stemmer, når har du anledning til å komme å kikke på den?
- Tjaaaaaa, ikke før mandag.
- Mandag er fint, når da?
- Nei, det vet jeg ikke før på mandag, så du må ringe på morgenen og sjekke.
(Tenker meninnstinnisvarteda!)
- Ehhhm, javel.

Så jeg ringte og han sa mellom 10 og 11 og så kom han 12 og jeg er rasende!!! For selv om oppvaskmaskinen min er syk har jeg andre ting å gjøre enn å sitte standby å vente på doktoren. Jeg lurer på om jeg kan fakturere han for min bortkastede tid...?

Øyeblikk; i et par ord og noen få bilder

I følge Bloggurat har jeg snart ikke flere lesere enn min far igjen og det forstår jeg jammen godt, for til og med jeg (bokstavnarkomanen) slutter å stikke innom bloggene som driftes lite eller ingenting. Jeg har imidlertid verken noe morsomt eller noe energisk å melde og når jeg i tillegg kan skilte med at både stor Packard Bell og bitteliten Asus er hos doktoren er det heller lite sannsynlig at det kommer noe spontaninnlegg. Jeg har hatt tørkeperioder før og jeg kommer sikkert til å få det igjen, men faktum er at når det ligger 14 halvferdige innlegg i kladdeboksen, som alle er veid og funnet for lett, kan man liksågodt bare la blogg være blogg og heller finne på noe annet. Men siden sist har telefonen min fanget disse øyeblikkene:



Jeg er innflyttet, utpakket og har tent nok lys til at en gjennomsnittlig Dash 8 kunne landet i stua



Gartneren har ikke blitt noe mindre kjøkkenvennlig etter huskjæresteriet ble igangsatt og han briljerer jevnlig med middagsretter til meg

Jeg har måket snø...




... og etterpå gikk Sassy Standup og jeg tur med øks for å låne et juletre fra den som har så mange (les: skogen)

Jeg skulle legge til et par bilder til, men så er blogspot teit og jeg er lei (og antagelig et snev av teit jeg også), så da avslutter vi bare hele vissvasset her.