torsdag 31. mars 2011

På date

I går fikk jeg tekstmelding fra Gartneren om jeg ville være med på date. Det gleder meg å observere at jeg nå, når vi er huskjærester og alt, blir like glad for dette som jeg ble i første-date-tiden. Han disket opp med en solpils på brygga, indisk mat for så trasking til kinoen for å se en av mine favorittbøker filmatisert; The way back.
Det er vakkert :)

Ps: jeg er snørrete og gjennom hele filmen måtte jeg dra på snørret, siden jeg ikke hadde med meg papir i vesken med det rare i. Frøken Figenskøu hadde skutt meg på stedet...

fredag 25. mars 2011

Det var en gang...

... en eks som fridde til meg. Han hadde planlagt hele shmailaisen og hadde til og med bestemt seg for band. Jeg er glad jeg takket nei til både band og bryllup for Gartneren er vokalist i bandet og jeg tror ikke det tar seg ut at bruden er småtent på bryllupsangeren. Ei heller tror jeg det er vel ansett at bryllupsangeren er betatt av bruden.

... en mann som ville ha meg, men som ikke ville ha meg som jeg var. Han jobbet en hel vinter for å smi meg riktig, men så kom våren og all jobben hans var forgjeves for jeg spratt tilbake i støpt form og fant meg isteden en mann som likte meg for meg.

... en mann som likte meg når jeg ikke likte ham og som jeg likte når han ikke likte meg. Han gikk fra oss alle og i natt drømte jeg om ham og han var lykkelig der han var. Det varmer når jeg tenker på drømmen og jeg håper det stemmer at han er lykkelig der han er, for av alle disse tre var han den beste.

Prøv den nye Statcounter...

... sier den, men jeg har ikke lyst til å prøve noe nytt, jeg er veldig tilfreds med statistikken akkurat som den er. Jeg liker ikke nye ting; ikke nye butikker, ikke nye telefoner, ikke nye klær (jo, forresten, liker nye klær, men jeg liker ikke å handle dem). Jeg er en gammeldags dame (snart 30, vet du, så jeg øver på å kalle meg selv dame eller kvinne istedenfor jente) og jeg liker de tingene jeg kan og som jeg allerede forstår.

Som nylig anslått 20-åring så jeg for meg at livet skulle være heeeelt annerledes når jeg ble nyslått 30-åring. Det er ikke heeeelt annerledes, det er faktisk ganske likt, men tiden i mellom var veldig annerledes. Som (snart) 30-åring bor jeg i leid leilighet, akkurats om da jeg var 20, jeg har ny huskjæreste, akkurat som da jeg var 20, og jeg jobber så mye som mulig, akkurat som da jeg var 20. Men når jeg blir nyslått 40-åring, se da skal ting være annerledes. Da antar jeg ting er så annerledes at jeg rett og slett ikke kjenner meg selv igjen!

I går leste jeg Frøken Figenskøu og jeg lo så høyt og så mye at jeg måtte lese det innlegget høyt for kollegaene mine. Når jeg kom hjem til Gartneren syntes jeg fortsatt det var veldig morsomt og resiterte hele innlegget (med kommentarer) fritt etter hukommelsen for ham. Jeg tror ikke han syntes det var like morsomt, men det kan være fordi jeg fortsatt lo så mye at hele resiteringen manglet sammenheng. Hvis dere har lyst til å le, og jeg klarer ikke å lage noe latter akkurat i dag, så kan dere bare klikke HER og le i vei!

Jeg skal være hjemme alene i kveld! Det er noe av det beste med hele huskjæresteriet; man lærer seg å glede seg til å være hjemme alene. Vet dere hva jeg skal fordrive kvelden med? Ikke det nei; jeg skal rydde i restene av flyttelasset som bor under trappa. Og mens jeg gjør det skal jeg synge sammen med Katzenjammer, bare fordi det er den gladeste musikken akkurat nå. Før dere nå tror at jeg har falt helt av den sosiale stigen kan jeg berolige dere med at jeg skal på tysk aften i morgen kveld og så på slalom på søndag. Disse to tingene skal gjøres sammen med andre, slik at det bare er i kveld jeg er rar. (Nei, det var ljug, for jeg er stort sett ganske rar, men det er altså bare i kveld jeg skal være rar alene.)

Jeg tror jammen meg jeg skal ta på meg longs mens jeg rydder i kveld. Jepp, longs og en stygg genser, sånn at jeg matcher den tjukke litauske naboen når jeg er ute på trappen og røyker.

torsdag 24. mars 2011

I natt...

... drømte jeg at en venninne masakrerte 4 mennesker inne på hybelhuset vi bodde på. Jeg stod ganske så engstelig å så på mens hun holdt på og når hun var ferdig gjemte hun dem under dynene i senga før hun proklamerte; ” Nå tenker jeg Gartneren blir overrasket!” Hvorpå jeg svarte et enkelt; ”Ehhh, ja…” og våknet.

Drømmetydning anyone?

Bortsett fra det hadde jeg en fabelaktig dag i går som ble elegant avsluttet ved å komme hjem til en Gartner som hadde laget andeconfit (mmmmmh) og kjøpt 4.sesong av Mad Men. For en lykke :)

tirsdag 22. mars 2011

Jeg og 4 millioner andre...

... venter tålmodig på at Skatteetatens internettlinje skal trekke pusten og slippe oss inn slik at vi kan ta innover oss årets tragedie. For, jah, i år lukter det tragedie! Jeg har brukt alle skatterettsbokens utregningsmetoder og det ender i minus i samtlige av disse. Jeg skuler mot regnskapsdamen og mener langt inni meg selv at hun burde ha passet på å betale nok til kassa. Jeg gransker meg selv og mener at jeg burde visst at dette kom til å ende i forferdelse. Jeg hytter med neven til Skatteetaten fordi de har valgt å sende meg tabell 7104, når jeg antagelig burde hatt en i de høyere regioner! Hvorfor er det ingen som passer på meg når jeg tydeligvis ikke evner å gjøre det selv???

Jeg var, mens jeg ventet på at Skatteetaten ville slippe meg inn, på en nettbutikk. Jeg fant en flott bok som jeg gjerne ville kjøpe, men så tenkte jeg, i et øyeblikks klarsinn, at jeg får vel vente for å se om jeg heller bør legge inn Staten som fast lite fadderbarn.

I 2 og en halv time har jeg nå oppdatert siden, mens jeg svarer på telefoner, epost samt spørreundersøkelser. Jeg skriver også litt på bloggen, og regner for attende gang gjennom lønn og trekk mens jeg saumfarer nettet etter mulige fradrag. Kan jeg ikke fradragsføre iskremen som komsumeres i forkant av menstruasjonen? Nei, jeg tenkte det vel...

Urettferdig, sier jeg!

I går ringte pappaen til en interessent til sjefen min for å klage på at jeg var en forferdelig dårlig megler som ikke tilrettela slik at datteren hans kunne komme på visning. Datteren hans måtte komme på visning etter klokken 8 på kvelden eller i helgen. Jeg hadde 8 andre interessenter på denne leiligheten, og i utleie trenger vi bare 1, for det er bare 1 som kan bo i leiligheten. Jeg vurderte det dithen at jeg ikke skulle belaste eier for et ekstra visningsgebyr, bare for å vise frem leiligheten til en person når vi allerede hadde 8 som vil leie. Pappaen syns jeg var dust, sjefen syns jeg var flink og eier var fmeget fornøyd med avgjørelsen tatt i betraktning av at han sparte kroner 750. Jeg vet at jeg ikke er dust, men jeg kan virkelig ikke fordra å få kjeft. Dette er som når skolen mente de hadde tatt meg i røyking og sendte brev hjem til foreldrene mine. Jeg hadde ikke røkt den gangen og jeg følte meg så urettferdig behandlet at jeg fortsatt husker det, sånn ca 16 år senere. Man får håpe denne episoden går fortere ut av hodet!

mandag 21. mars 2011

I natt drømte jeg...

... at jeg hadde fått baby, men at det var feil på dynamoen på babyen, så den var litt svakelig. Jeg og Gartneren hadde tatt med den svakelige babyen til Amerika for å besøke noen venner av ham og mens jeg satt på toalettet og forsøkte å reparere babyen kom det en elefant og trampet ned dum antikk barnevogn, som var vårt valgte transportmiddel for den svakelige baby.

Jeg leser mye ut av denne drømmen, først og fremst at det er lenge til jeg kan anskaffe meg en baby (svakelig eller ei) og dernest at jeg antagelig burde finne en instruksjonsbok når den tid kommer.

Hjelpe meg!

lørdag 19. mars 2011

Interigjørblåggen

Jeg har jo tidligere nevnt av jeg og Tenkerbell går gjennom en litt vanskelig periode og at vi har snakket litt om å gjøre det slutt. Det er imidlertid vanskelig å bare gå fra noen som man har levd med i snart 2 år, og derfor fant vi ut, i parterapien, at vi kanskje skulle forsøke å gjøre noe nytt sammen. Derfor lanserer vi nå, som et ledd i å gjøre noe morsomt sammen, interigjørblåggen! Det er ikke til å skyve under en stol at jeg er under middels opptatt av interiør, til tross for at jeg ser i snitt 5 nye boliger i uken, og jeg er mer opptatt av at det skal være koselig hjemme enn at det skal være magasin-klart. Magasinklart eller ikke; jeg har et par ting i heimen som kan interigjørblågges og vi starter med mine absolutte favoritter; klokkene!

Den første klokken jeg kjøpte satt laaaangt inne all den tid den kostet det hvite i øyet. Vel, kanskje ikke det hvite i øyet, men i hvert fall nærmere 1000 kroner enn 500 og det syns jeg er dyrt! Klokken viste seg å være verdt det for etter å ha kikket på den hver gang jeg gikk forbi butikken i 3 måneder tok jeg til slutt grep, gikk inn og marsjerte hjem med klokken som måler ca 1 meter i diameter. (ja, diameter, ikke radius, jeg lærte da forskjellen av min fabelaktige mattelærer på barnetrinnet!) Den har hengt på hedersplass på alle stedene jeg har bodd og jeg elsker den.

Så, når jeg bodde i salongen, var stue og kjøkken adskilt og siden klokke 1 hang i stuen erklærte jeg til slutt at jeg trengte en klokke på kjøkkenet. Som tenkt så gjort og jeg går til innkjøp av en flott gammeldags utseende stasjonsklokke. Denne kostet imidlertid ikke det hvite i øyet, men derimot en pakke sigaretter. Møringen gosser seg i hjertet og jeg lo av min mor som mente at denne var mye finere enn klokke 1 og følgelig burde vært mye dyrere! Jeg og Gartneren bor jo sammen nå, og her i huskjærestehuset er stue og kjøkken sammen, noe som gjør at det begynner å se ut som the mad clocker bor her. Det var 3 klokker i stue/kjøkken-regionen, siden klokke 2 er to klokker.

Det var altså 3 klokker i stue/kjøkken-regionen, nå er det 4, etter at Sassy Standup kom hjem fra Sydenland med den nusseligste lille klokken i verden. Det er en rød bitteliten vekkeklokke, som faktisk virker som vekkeklokke. Gartneren, som ikke helt deler min begeistring for klokkene, erklærte at den tikker høyere enn alle de andre klokkene til sammen. Jeg forklarte at han kunne skru opp radioen hvis det var sånn at den plaget ham, for den skal bo i peisen, basta!

Det er en klokke til her i heimen, en klokke som ble kjøpt i sentimentaliteten av den gamle vekkeklokken på hytta. En slik som man trekker opp, og som slår mellom 2 bjeller når den skal vekke. Jeg ramlet over en slik på Ikea og den ble det reneste impulskjøpet. Når jeg kom hjem trakk jeg den opp og var begeistret. Veldig begeistret! Helt til jeg forstod at jeg ikke har gode nok høyttalere til å overdøve tikkingen. Så nå står den uopptrukket som pynt sammen med Henrik Ibsen i bokhyllen på soverommet. Når jeg blir tunghørt skal jeg trekke den opp og glede meg over den, men enn så lenge er den pynt.

Jeg ser jo at dette har potensiale til å utvikle seg til en mani, men satser snickersen på at Gartneren har vett til å nekte flere klokker når det blir nok. Jeg samler i det minste ikke på katter, nisser eller porselensfigurer, det hadde tross alt vært verre. Tror jeg...

Det er lørdag...

... og jeg sitter og drøyer tid til jeg skal på kontoret for å avholde et kontraktsmøte. For meg er ikke lenger kontraktsmøtene noe spennende, og jeg maler gjennom dem og svarer på spørsmålene med standardsvarene som har utviklet seg gjennom de siste 7 årene. Noen ganger, dog meget sjelden, er det noen som spør meg om noe jeg faktisk må tenke på før jeg svarer. Jeg hadde en slik tidligere i uken og antar derfor at akkurat dette møtet blir som vanlig. Gartneren har startet med vårinnspurten og jobber rett så mye overtid. Dette gir meg en gylden mulighet til å stå klar med middag når han ankommer heimen i senkvelden, og jeg føler meg som et rettelig kjerringemne. I går disket jeg opp med kjøttkaker og kålstuing, til stormende jubel. (Vel... Kanskje ikke uttalt stormende jubel, men det var underforstått siden han hadde jobbet 13 timer før han kom hjem.) Dere vet uttrykket; det lukter ikke akkurat blomster? Gartneren lukter nettopp det, blomster, og jeg elsker å dra inn lukten i kommet-hjem-klemmen. Av og til lukter det bregner av kinnskjegget hans, og det lukter ikke akkurat blomster, men når han holder på med blomster-blomstene som kommer på våren lukter det herlig! Jeg har tidligere bodd sammen med en søppelkomprimator-reparatør, så det skulle bare mangle at jeg vet å sette pris på at det lukter godt.

Jeg setter pris på veldig mange andre ting også:

  • Gartneren koster opp bøsset rundt vedkorga når han har fyllt opp med ved. Helt uoppfordret! Og for en liten ryddenisse som meg er dette fabelaktig. Når jeg tenker meg om er alle slik uoppfordrede ryddingser kjærkomne og Gartneren er generelt usedvanlig flink til å pelle opp etter seg.
  • Av og til blir jeg litt trist og lei, riktignok ikke ofte, men de gangene det har hendt har han gått ut av sin vei for å få meg glad igjen. Gartneren har mange triks i ermet, men favoritten min må være den gangen jeg bare var lei av verden og han spankulerte bort og satte på Knudsen og Ludvigsen, høyt! Det går ikke an å være verken trist eller lei når Knudsen og Ludvigsen synger i stua. 
  • Jeg har jo et snev av dårlig impulskontroll og jeg får stadig vekk for meg at nå må det gjøres noe, det vise seg å være skøyter, spasertur, rydding, vasking, utepils, måking av uteplass (3 uker før våren ankommer), etc. Jeg har enda til gode å høre Gartneren si nei til et av mine forslag og han går på med liv og lyst for å være med, alltid! 
  • Jeg liker å være sammen med ham i kveldene, for det er like underholdende å sitte alene sammen med ham med bok som det er å skravle å le sammen med ham. Jeg vet en tid hvor jeg fylte huset med mennesker bare fordi jeg ikke hadde noe å si til daværende mann. Nå er det deilig å bare være oss, og vi ler så godt sammen.
  • Gartneren har aldri, noensinne, bedt meg om å endre noen av ekstrem-trekkene mine. Han forsøker ikke å endre meg til å passe inn i en form og han omfavner hver eneste pussighet. For en glede det er å ha noen som ser det gode i ting, og som fokuserer på alt som er bra. Ahhhh....
Det er lørdag og jeg skriver ut hele kjærligheten, mens jeg gleder meg til jeg og Gartneren skal å stå slalom i morgen, vakre mannen.

mandag 14. mars 2011

Kontofonen min driver ap med meg

På fredag sa den at jeg ikke hadde noen penger, nei, det var jug for den sa at jeg hadde 48 kroner og 74 øre. Siden duppedingsen til nettbanken lå på jobb slo jeg meg til ro med dette og antok at jeg hadde brukt for mange penger på tøys eller at det var trukket en regning jeg hadde glemt at skulle trekkes. I dag på veien til visning tenkte jeg litt mer på dette og ringte igjen kontofonen for å sjekke at dette stemte, for jeg kom fortsatt ikke på hvilken regning dette kunne vært. I dag, derimot, hadde jeg 2347 kroner og 57 øre på kontoen. Jeg ventet ikke lønn, jeg har ikke hatt bursdag og jeg tviler på at Norsk tipping bestemte seg for å gi meg penger siden jeg ikke har tippet lotto på 5 år. Mysteriet er nesten ikke til å bære og jeg logger meg sporenstraks inn i nettbanken så snart jeg returnerer til kontoret. Mysteriet er ikke på noen måte løst der, all den tid det verken er gått noe inn eller ut på kontoen min på nesten en uke...

Så hva er det da? Kontofon-trollet som forsøker å få meg til å spare penger ved å innbille meg at jeg har dårlig råd?

Jeg gir meg ende over og går isteden og kjøper meg et brød. (Mens jeg håper at det er penger på kontoen når jeg er kommet til butikken.)

lørdag 12. mars 2011

I lørdagen...

... har vi gått tur og handlet inn alskens gode saker som Gartneren skal kokkelere og steketermometer til lammestek og vi har tatt årets første utepils på Brygga og vi har ledd av oss selv og den rare mannen med leopardkåpe. Men det viktigste og beste vi har gjort i dag er å måke frem våren:




Og nå skulle vi egentlig dratt frem hagemøblene og satt oss til, men så gikk solen ned og det var mer vinter enn vår igjen, så da ble det isteden peiskos på innendørs manèr. Vi får heller snakkes for nå skal jeg hjelpe Alex Cross (tilhørende James Patterson) å finne damen som den slemme seriemorderen har kidnappet! (Viktige gjøremål her på en lørdags ettermiddag, skjønner dere...)
Ps: Legg merke til at antennen på Tivoliradioen på bilde tre har visnet.

fredag 11. mars 2011

Jeg elsker...

... Dagsavisen, tenkte jeg mens jeg tok en etterlengtet sigarett i bakgården. Jeg elsker også våren og snøen og bøkene mine. Derimot har jeg et ganske så stort problem med å elske mennesker, eller snarere har jeg nok et problem med å si det høyt. Det er som om ordet er for stort for meg og dermed kjøres på tverra rett inn i drøvelen og sitter fast. Det er etterhvert så mange elsker som sitter fast der i drøvel-land at jeg er redd for at det skal bli vanskelig å få ut andre ord. Hva om ordet plutselig ikke lenger vil komme? Hva gjør jeg da i jobben? Jeg trenger ikke ordet så mye på fritiden, for der må verken jeg eller andre så mye, men på jobben du, der trenger jeg det virkelig. Eller hva om ordet vil blir sittende fast der sammen med og  en liten rad med elsker. Ikke vil jeg og ikke må jeg, og endatil kan jeg ikke elske. Det er skremmende her midt i fredagen min...

I går kom jeg hjem fra jobb i de sene timer (halv 9ish, tror jeg) og der stod Gartneren og laget middag mens alle leilighetens flater skinte om kapp med hverandre. Etter å ha rundet 2 visninger og 2 befaringer, noe som direkte oversatt betyr at jeg har snakket nonstop i 4 timer i tillegg til at jeg har tilbragt dagens første 7 timer i vekselvis telefonen og på epost, er jeg tom i hodet og fri for ord. Det betyr likevel ingenting, for ordet som ville kommet ut sitter fast i drøvelen.



Det er virkelig en skikkelig fredag, for her sitter jeg, ferdig med alt jeg skal gjøre for dagen og blogger på kontoret mens jeg venter på at klokken skal nærme seg ettermiddagsvisningen jeg skal ha med (det jeg tror er) verdens søteste dame. Så glad og så positiv og så hyggelig at jeg brøt min egen regel og laget en helt egen visning for henne på selveste fredags ettermiddag. Det er noe annet enn mannen som ligger i saksmappen ved siden av meg, som var så kverulerende og tverr at jeg ikke har giddet å ringe ham enda. Han kan få lov til å sitte å svette enda en stund, ene og alene fordi han ikke var i fredagsmodus.

Jeg og Gartneren passer 2 kattepuser denne uken og de er så lodne og gode og søte og morsomme at jeg vurderer å beholde dem og bare si til eierne; "Katt? Hvilke katter? Nei, nå tror jeg du tuller med meg, vi har da ikke noen katter her..." Kattepusene er innendørs, selv om de egentlig er utendørskatter, for jeg er så redd for at de skal begynne på den 5 kilometers turen hjem til seg selv. Innekatter, som egentlig er utekatter, blir veldig rastløse vet jeg, og det vet Securitas også etter at en (eller kanskje begge to) har hengt i gardinen så til de grader at de har utløst alarmen. Når Gartneren kom hjem i går hadde de (istedenfor å utløse alarmen) rullet antennen til Tivoliradioen rund. Siden radioen står i kjøkkenvinduet antar jeg dette har hendt i opphisselsen over tittingene som spiser av meisebollen utenfor vinduet.

Jeg har tenkt litt på denne bloggen i det siste, for jeg tror jeg er litt lei av den. Jeg er lei av Tenkerbell og litt irritert for at jeg (eller hun, jeg tror vi foretrekker hun nå når det er snakk om kritikk) ikke evner å skrive sånn som hun pleide. Jeg ble tidligere inspirert av morsomme innlegg, men siden de ikke er morsomme lenger blir hun ikke inspirert til noe som helst annet enn BitreBirgit-innlegg som strykes i sensuren. Jeg tenkte at kanskje Tenkerbell har utspilt sin rolle og at jeg trenger et nytt alter-ego. Eller kanskje det er slik at jeg bare trenger en plass hjemme hvor jeg og pc`en føler oss komfortable. Jeg skal tenke litt mer på det mens jeg harker bokstaver og koser med pusene i helgen.

onsdag 9. mars 2011

Kvinnedagen...

... skal ikke feires. Det er ikke en dag hvor man skal gratulere damene med dagen, ei heller er det en dag hvor sjefen skal spandere sjokolade og bedre lunsj på sine kvinnelige ansatte. Det er ikke som morsdagen eller navnedagen eller for den saks skyld bursdagen til alle kvinner i verden. Det er dagen hvor man reflekterer over hvor langt likestillingen har kommet siden sist både her hjemme og ute i verden. Det er den dagen der man setter fokus på urettferdigheter og diskriminering på grunnlag av kjønn. Det er dagen der man skal se om vi er noe nærmere lik lønn for likt arbeid, og like vilkår for likt utført. Vi skal se om kvinner idag har samme muligheter som menn i dag.

Jeg går ikke i tog og jeg står ikke på barrikadene og roper slagord. Jeg er ingen utpreget feminist og i min egen lille egoistiske verden vet jeg at jeg kommer til å nå akkurat så langt som jeg gidder å jobbe for det. Min 8.mars ble gjennomført som enhver annen tirsdag, men jeg innrømmer at jeg tenkte litt ekstra på de som ikke er så heldige som meg. Jeg tenkte på kvinner i andre land, og for den saks skyld i mitt land, som ikke har mine muligheter. Dagen er til for dem, og jeg forventer at folk har vett til å ikke gjøre denne dagen mindre enn det den skal være ved å luske rundt med blomster og gratulere alle tilfeldige kvinner de ramler forbi. Dette er en degradering av dagens viktige formål og et forsøk på å ufarliggjøre kvinnenes kamp for å få like rettigheter verden over.

Neste gang jeg opplever å få en gratulerer med dagen på 8.mars kommer jeg til å klubbe vedkommende rett ned! Etterpå kommer jeg til å erklære at jeg dessverre ikke vet bedre all den tid jeg er født som kvinne…

tirsdag 8. mars 2011

Mest overraskende av alt...

... er det å oppdage at dine foreldre er mennesker og at de kan bli syke. Det treffer deg som en kanonkule i magen og kvalmen har i grunnen intet sidestykke. Jeg har lyst til å kaste pc og mapper i gulvet og storme til Gardermoen for å fraktes hjem. Men hjemme er det ingenting jeg kan gjøre og her er det mye jeg kan gjøre. Jeg har forberedt sjefsmennesket på at jeg kommer til å reise nordover når min mor skal opereres og midt oppi det tenkte jeg at jeg er så langt unna... Jeg får ikke vært der for å gi en klem, ei heller får jeg sett hvordan det virkelig står til. Telefoner er fine dingser det, men man kan ikke lese øyne ut av dem og får heller ikke sett nyanser.

Jeg er glad for at de andre er sammen der oppe, og jeg tenker at selv om jeg ikke får roet magen får antagelig de det og jeg håper de har vett til å trekke litt sammen nå og løfte hverandre til et sted hvor det ikke er så guffent.

mandag 7. mars 2011

Det hjalp...

... å skrive om den forferdelige filmen nedenfor, og nå klarer jeg å konsentrere meg litt mer om jobben, selv om jeg bærer preg av veldig få timer søvn. Det er ikke så veldig mange bra leietagere i leia for tiden, så jeg bruker stort sett dagene til å kjefte på Nav og å arkivere. Det hender imidlertid at jeg har en visning eller to, men så blir jeg kjempesint når de (møkka-interessentene) enten ikke dukker opp eller dukker opp og erklærer at de bare vil betale 4000 kroner og at de ikke under noen omstendigheter kan stille depositum. (DA TRENGER DU IKKE Å BE OM VISNING DIN EPLEHJERNE!!!) Så sånn går nu dagan!

I helga hadde Gartneren bursdag å æ hadde bakt kaker (ja, kaker i flertall, både sjokoladekake og ostekake) og tanter og onkler toget inn for å inspisere leilighet, avlevere gave, spise litt stroganoff, drikke rødvin og spise litt kake og et par trøfler. (Nu blei akkurat radioen her på kontoret syk, det høres ut som om det e vannlekkasje inn i den, men kanskje det bare e våren som e kommet?) Det va faktisk så koselig bursdagsfeiring at den ene onkelen ringte mæ for å si takk for hyggelig kveld! Ikke gærent hva? Nu legg vi selvsagt helt tel sides at æ e litt redd for familien hannes, så sir vi at det va kjempekoselig! For det va det jo!

På lørdagen reiste Gartnern på konsert i Oslobyen å æ hadde gleda mæ så sinnsykt te å være aleina hjemme at æ har nesten ikke ord. Kvelden forløp som følger: lagde middag som ingen andre enn jeg liker mens jeg og Katzenjammer sang høyt og danset, begynte på ny bok av Camilla Läckberg, sovnet på sofaen, våknet på sofaen og gikk isteden opp i senga for å sove der, våknet av telefon og stod deretter opp og lagde kaffe, og så kom Gartneren hjem. Vældig deilig fri, uten å gjør nokka, ahhhh...

Æ registrere at det e ei salig blanding av bokmål å dialekt, men det trur æ bare dokker må leve med i det her innlegget for æ ist ikke å rætte!

Søvnløs natt

Og denne gangen var det verken støyende naboer eller jobben som holdt meg våken, derimot var det filmen The stoning av Soraya. Filmen er basert på en sann historie og handler om Soraya som blir anklaget for utroskap av sin ektemann i en landsby i Iran. Landsbyen, og dennes overhode, gjennomfører en "rettsak" og Soraya blir dømt til å steines.

Jeg griner ikke (jo, det gjør jeg faktisk, men det er såpass sjelden at jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har gjort det de siste 10 årene), men denne filmen er noe av det verste jeg noen gang har sett. Jeg grein så snørr og tårer trakk inn i sofaen og antagelig blir værende der for godt. Jeg lå våken i timesvis etter at filmen var ferdig og vaklet mellom å skulle si opp jobben for å melde meg frivillig for Amnesty og å ønske at Amerika bare skal bombe hele midtøsten sønder og sammen en gang for alle. Hvordan er det mulig at dette foregår i dag? I min verden? Parallelt med at jeg lever mitt lille trivielle liv?

Jeg vet ikke om jeg skal fraråde og se denne fordi den er grusom eller anbefale alle og se den fordi den er så viktig?