Mens jeg venter...

... på absolutt ingenting koser jeg meg med frokost (ja, faktisk, ordentlig frokost med rundstykker og egg, og ikke bare sigaretter og kaffe) mens jeg leser en vaskeekte papiravis. Det er en fredelig lørdag og jeg har fri. Ingen kunder, ingen telefoner, ingen kaosstemning, bare rolig med Nina Simone nynnende i bakgrunnen. Det regner ute og jeg har dermed ikke antydning til dårlig samvittighet for at jeg sitter i sofaen og krøller tærne i velvære.

Jeg smiler av fine fredagskvelden som ble tilbragt på restaurant med Gartneren, hvor vi nesten brøt ut i brøllatter av nabobordet. Nabobordet som bestod at 2 middelaldrende menn på vift i sommerbyen Tønsberg, men som på grunn av manglende GPS, vett eller anbefalinger faktisk havnet på en kina-restaurant langt fra alt som minner om sommerbyens sjekking og liv. Jeg antar de mistet ferten på Brygga og isteden fikk los på matlukta. Det hadde de antagelig opplevd før for restaurantens trapp opp til 2.etasje var i ferd med å kverke den ene av dem, og jeg fniste i risen mens jeg så for meg nært forestående astmaanfall, hjerteinfarkt eller kanskje bare en liten fis i anstrengelsen. Etter endt måltid med tilhørende kinesisk øl, lenge leve importøl!, trasket vi avgårde for å se om koselige pub-villaen var åpnet igjen. Den var ikke åpnet, men det var definitivt verd turen, for uten at jeg helt vet hvordan det gikk til, gikk vi og holdt hender. Det er noe eget med å spasere hånd i hånd med en kjekk og underholdende mann på fine sommerkvelder mens man ler av seg selv, andre og livet. Biljard og jukeboks ble løsningen for kvelden, og jeg kan se tilbake til mange koselige og morsomme timer hvor Hey Jude ljomet fra jukeboksen minst 3 ganger. Frøken Veske evakuerte fra et kjedelig vorspiel på en annen kant av byen, kom seilende inn som selskapsdame og etter hvert som biljardrommet fyltes opp av ukjente mennesker spaserte vi ned til stampuben. Rask avslutning på en finfin kveld i det bartenderen lurer på om jeg skal ha nachspiel og jeg svarer: Niks, jeg skal hjem og kle meg naken med Gartneren.

Jeg opprettet faktisk gartnerlosjen, men etter å ha tenkt meg om slettet jeg den igjen, for jeg vil ha ham her på denne bloggen, her hvor Tenkerbell sladrer om livet. Jeg vil ha ham her, jeg vil ha ham som en del av livet som det sladres om. Jeg innser at jeg etter 2 måneder med dating er betatt, veldig betatt. Han er annerledes enn alle andre jeg har møtt, spesiell, og jeg tillater meg selv å kjenne på kilingen i magen uten å bli stressa. Fine Gartneren!