Erfaring er bare det navnet alle gir sine tabber.

Jeg burde vasket leiligheten, men i ettertenksomhetens, roens og helgefølelsens navn slo jeg isteden av taklyset og tente lys. Både jeg og hybelkaninene tar oss bedre ut i dette lyset og mens Radioheads cover av Beatles låt Something toner ut av høytaleren koser jeg meg med søndagsfølelsen. Det slår meg at jeg er mer ettertenksom når jeg har det bra enn når livet rocker som verst. I rocketiden har jeg mer enn nok med å holde hodet over vannet og sånn sett rekker jeg sjelden å tenke mer enn akkurat det som skal til for å gå på videre. Når livet smiler har jeg mer behov for ro og mer behov for alenetid.

Stereophonics holder meg med selskap mens jeg tenker at det siste året har bidratt til at jeg er blitt enda særere. Jeg er mer reservert, mer kravstor og adskillig mer lukket enn jeg var for ett år siden. Jeg lurer på om det er merkbart for andre enn meg og jeg lurer på om det går over igjen. Samtidig er jeg blitt mer takknemlig og flinkere til å sette pris på de gode ting. Egentlig er vel totalen i pluss, men jeg skulle likevel ønske at tingene, ordene og ikke minst følelsene satt litt løsere. Å være i min nærhet må være som å jogge sirkler i stiv kuling; akkurat når du føler medvinden i ryggen snur det og motvinden slår deg overende igjen.