Så var det denne Gartneren da

Midt i min spedalske ensomhet tar jeg meg i å lure på hva det er med ham som er så fascinerende, og det sier seg selv at det er en hel del, spesielt med tanke på at jeg overkom min fobiske redsel for foreldre for bare noen dager siden! Jeg koser meg sammen med ham, helt uanstrengt kos uten at det på noen slags måte føles anmasende. Jeg kan være meg selv rundt ham, for av en eller annen grunn så syns han enten at jeg ikke er spesielt rar eller så bryr han seg ikke noe særlig om det. Det kiler i magen når jeg tenker på ham, og jeg blir glad helt inn i ryggraden når jeg tenker på fine ting vi gjør sammen.

Jeg er smilende og stolt når vi spaserer og folk ser på oss, selv om de utvilsomt lurer på hva kjekke mannen gjør sammen med vannhodet. Jeg mollkoser meg når jeg våkner i natten av at han pjuser rygg og jeg er så glad når jeg kan krype tett inntil ham i vissheten om at det ennå er mange timer til vi skal stå opp. Jeg liker å snakke med ham og jeg koser meg med de morsomme historier. Han tenker annerledes enn meg og utfordrer meg i diskusjoner, slik at jeg faktisk må revurdere mine argumenter. Frøken Hurramegrundt kommenterte det faktum at vi snart har lekt sammen i 6 måneder med følgende kommentar: "Men har du ikke funnet noe gærnt med ham?" Nei, det har jeg faktisk ikke, og hans største synd er så langt at han ikke puffer barkrakken tilbake på plass når han går fra bordet. Definitivt ikke en altoppslukende feil og den rettes fint idet jeg puffer på plass både min og hans når jeg går fra bordet. Kjekke mannen synger i dusjen og jeg smiler. Flotte mannen lager middag for guder, og liker faktisk å lage mat. Vakre mannen liker jobben sin og er engasjert. Fine mannen sier pene ting til meg og får meg til å føle meg vakker, en bragd som kanskje ikke har vært meg forunt så mye tidligere.

Jeg liker-liker-liker kjekke Gartneren min og jeg savner-savner-savner ham!