Trafikk, bilkjøring, oppdragelse og annet som finner veien til tastaturet

I dag har jeg hatt den glede (og morsomhet) å lese to innlegg om bilkjøring til ettermiddagskaffen (og der ar jeg visst blitt 80 år gammel). Vi har damen bak Verden fra Sofienberg som var midt i trafikken og Slike jenter som var i grøfta. Jeg ler for meg selv og tenker at mine medpassasjerer kanskje ikke akkurat beskriver meg som en rolig sjåfør, ei heller er nok passende adjektiver konsentrert, fredelig og innenfor loven. Jeg er litt mer armer og bein, sigaretter og kaffe, gaulende sang og telefonsamtaler, og alt dette mens bilen holder seg på rett side av sertifikatet (mesteparten av tiden).

Så hvordan ble det slik? Jeg er jo et relativt ansvarsfullt menneske ellers og jeg har jo ikke lyst til å verken kjøre på noen eller noe. Jeg legger hele skylden på denne galskapen bak rattet på min oppvekst i ishavet og min tilhørende kjøreopplæring der i ødet. Når man vokser opp i ishavet hører det med en relativt lav regelbevissthet i folkene der oppe og dette siver inn like sikkert som hjembrenten, selv om man har foreldre som er både regelbevisste og tidvis meget oppdragende.
Så der er altså punkt 1, lav regelbevissthet som kom med nordavinden.

Punkt 2 er adskillig mer konkret; jeg har fått kjøreopplæring på et sted hvor det er 7 mil til nærmeste rundkjøring og antagelig rundt 50 mil til nærmeste lyskryss. Tofeltsveier finnes ikke med mindre man lager dem selv ved å kjøre enten i grøfta eller på fortauet (ja, jeg vet, regelbevisstheten er helt katastrofal der oppe!). Jeg hadde langkjøring, mørkekjøring og glattkjøring i ett, da turen til glattkjøringsbanen var så lang at samtlige elever i bilen fikk øvd på langkjøring dit og mørkekjøring på veien tilbake. Nå skal det sies at dette med mørkekjøring er vi virkelig gode på all den tid det er bekkmørkt der større deler av året. (På samme måte som de fra svømmeklubben i ishavet var de desidert beste på vendinger på fylkesstevner; vi hadde bare ett basseng på 12,5 meter...)

Men her er poenget mitt; jeg flyttet sørover og fikk panikk! Jeg kunne ikke lukeparkere (det kan jeg fortsatt ikke, og jeg går tidvis langt fra parkeringsplass til dit jeg skal), jeg ante ikke hvordan man forserte rundkjøringer, lyskryss eller annet sivilisert rart, og hvis Statens vegvesen i tillegg hadde satt seg til og laget tofelts vei, rundkjøring eller lyskryss var det helt nødblinken-på-og-tuuuuut, for her kom jeg! I løpet av et par års tid lærte jeg meg å forsere de fleste moderne, siviliserte fartsårer og jeg tror det er den rene skjære gleden over at jeg får til dette som får meg til å kjøre som en sinnsyking.

Til alle dere som tidvis sitter på meg, eller møter meg når dere spaserer, sykler eller kjører; jeg beklager... Nå og for all ettertid! Sånn, da var i grunnen det ute av veien.