Jeg krøp...

... umerkelig ut av hiet, så stille at jeg ikke merket det selv en gang. Jeg så det først i ettermiddag, når jeg tok et bilde av meg selv og sendte til Gartneren. Når man ser på et bilde av seg selv og tenker, jøss det var fint, ja da har man sørget for at hiet er forlatt. Solen har beæret terrassen min med et besøk i ettermiddagstimene og jeg lå langstrakt i bikini og nøt at varmen ikke tok livet av meg. Bikini er godt, dress er hat; og sommeren sørpå er deilig så lenge man ikke må virke i den.

Mens jeg lå langstrakt på mitt trofaste strandpledd med tivoliradioen ved min side kommer Gartneren traskende med en blomst. Enda en blomst! Nå tror sikkert den ganske skare at jeg har hundrevis av blomster sprett, spredt heter det, som i en jungel rundt i leiligheten, noe som er feil! Stjernefeil! Jeg hadde to og nå har jeg tre. Ikke misforstå, jeg blir gla som en lerke av gaver og spesielt gaver som er gitt uten anledning, men bare fordi han tenkte på meg. (Tenk at han tenkte på meg, det er det fineste som er, valentines dag kan brenne for hvem som helst kan tenke på noen når det er 40 672 plakater som minner deg på det, det er mye finere at han tenkte på meg fordi det var fredag, sol og fordi han var gla og jeg var glaaaa!) ((Jajajaja, jeg vet at det staves glad, men det ser mye koseligere ut i hodet mitt når jeg isteden skriver gla, og jeg forbeholder meg retten til det siden det er min blogg og alt!))

Men altså, 3 blomster nå og jeg som har et svare strev med å holde de to første i live. Blomster har sjelden noen lang levetid hos meg, noe som antagelig skyldes at miljøet har vært omtrent like fruktbart som miljøet i boken Veien av Cormac McCarthy (veldig bra, forresten, men trist! Ikke en sommerbok!) Du kan lese om mine tragiske grønne historier her og her. Nå har jeg imidlertid 2 (jada, 3) blomster som vil bo hos meg, noe som delvis skyldes at jeg er glad i dem og delvis at jeg har lagt opp en rutine; Impatiens som bor på kjøkkenet snakker jeg med når jeg drikker kaffe og leser blogger om morgenen og den tar et glass vann sammen med meg før jeg løper ut i dagen.

Jøden (ja, jeg vet, et særs uheldig navn, både stigmatiserende, stygt, etc, men jeg velger å tro at noen (ikke meg) har gitt ham navnet fordi han er ukuelig, sta og stolt av å klare seg selv til tross for at ikke verden alltid går hans vei. Før noen nå setter i gang en forferdelig Israel / Palestina-debatt her vil jeg gjerne ha meg frabedt det, all den tid jeg kjenner en israeler og en palestiner og alt de begge (og deres familie) vil er å leve i fred og det tror jeg gjelder 95% av befolkningen i området. Jeg er på siden til de som vil, og kan, leve sammen, ikke på siden til de som nekter å anerkjenne andres livsverdi. Dette er for øvrig et eget innlegg, så nå avslutter jeg parentesen med atter en beklagelse av navnet til Jøden.) Jo, altså, Jøden og jeg pleier å snakke litt sammen på kvelden, og jeg passer på å kommentere at han kommer seg, til tross for at jeg ifølge Gartneren har gitt ham veldig dårlig torv (altså jord). Jeg og Jøden har også et snev av kvalitetstid når jeg setter ham i verandadøren for å få sol på morgenen før jeg går på jobb, og når jeg setter ham ved bokhyllen igjen når jeg kommer hjem. (I dag har han endatil feriert ved siden av meg og strandpleddet helt ute på terrassen; tenk han har kost seg!)

Problemet nå er dermed når i all verden jeg skal få tid til å passe på Surfina (den nyankomne)? Kan man ha en au pair til å snakke med henne (jøss, dette var jammen en kvinnelig blomst, altså den første kvinnelige i heimen, siden på Impatiens og Jøden begge er gutter, ikke dårlig!). Stakkars Surfina, som har kommet til et hjem i tidsklemma, jeg håper hun kanskje finner seg en snegle eller noe å snakke med der hun bor i ensomheten på terrassen. Aha, hun bor på terrassen! Eureka! Jeg kan snakke med henne når jeg tar en røyk og så skal du se at hun blir den som blir tatt best vare på av dem alle, i hvert fall helt til naboen tar initiativ og får lagt meg inn på lukket avdeling...

Snegler ja... Naboen min, den hyggelige damen ovenpå som har hage ved siden av min og som vil at vi skal gå til krig mot de forferdelige sneglene. Jeg, derimot, registrerer at de er der og jeg kunne gjerne ha kastet litt salt på dem, hvis jeg nå hadde funnet en stor pose salt på min vei, men jeg nekter (gidder ikke) å gå som en annen pensjonist med pølseklype og plukke dem om kveldene. Vi, (ikke jeg og naboen, men jeg og sneglene) har kommet frem til en stilltiende avtale; de holder seg unna terrassen og stien jeg bruker bort til tørkestativet, så kan de spise så mye de vil av blomsterbedet. Jeg tror (håper) at de spiser en del ugress også, siden jeg tydeligvis er både for lat og for uinformert (ikke uniformert, det er noe annet) til å luke. Jeg luket et blomsterbed en gang den første våren jeg bodde her på det sentrale Østlandet. Ikke bare luket jeg, men jeg luket med akkurat samme effektivitet som jeg bruker i mitt ellers daglige virke. Når datidens mann kommer hjem fra jobb får vi følgende dialog:

- Skulle ikke du luke i bedet?

- Æ har jo luka!

- Jaha?

- Se nu, det e jo luka bort alt!

- Ja,nettopp, alt av stauder, og der står løvetann, tulipaner og smørblomst igjen...

- Ja, blomster! Blomster står igjen, e det nokka å vær så vanskelig for? Det e fint nu!

Og det var det, syns jeg, blomstrende og fint!

Se, i hiet sparte jeg på bokstaver og nå kastes alle sammen ut over tastaturet! Hvis du har vært så elskverdig å følge meg hele veien hit vil jeg takke så mye for følget og ønske deg en fortsatt flott dag/kveld/natt, mens jeg skjenker meg et nytt glass rosèvin og nyter at jeg igjen trives i  mitt eget selskap.