Forpliktelsesfobiker, jeg? Å neida du!

Jeg lurer på når det var at jeg faktisk begynte å se fremtiden min sammen med Gartnerens fremtid. Det har liksom sneket seg helt umerkelig inn uten at jeg har bestemt det selv. Gartneren selv er ikke helt klar over dette, og siden han ikke leser bloggen min er det vel ikke videre sannsynlig at han får vite det heller. Jeg er ikke noe god på dette med å snakke, det ultimate for meg var om han bare plugget seg inn i hodet mitt sånn  en gang per uke for å se hva som foregikk der for deretter å bruke kunnskapen bare til godt. Jeg er dessverre ikke utstyrt med en sånn snerten usb-åpning bak øret, så man får vel bare bite tennene sammen noen ganger og snakke...

Vi snakket om dette å bli huskjærester med jevne mellomrom en periode. Først snakket vi om det når vi var animerte, for ikke å si marinerte, hvorpå reaksjonen min vekslet mellom at det var en kjempeidè og at det usannsynlig dumt. Så begynte jeg å tenke på det for alvor og fant ut at jeg syns det var en kjempeidè hele tiden (bortsett fra når jeg drakk tequila, for da var det bare dumt igjen), Så forsøkte jeg å lufte forslaget litt en dag vi ikke var marinerte, uten at det høstet verken applaus eller fugledansen. Så syns jeg hele forslaget var dust enda en gang, og nå syntes jeg det var så dust at jeg ikke ville leke med Gartneren på noen dager. Jeg trengte å trekke meg tilbake å rekapitulere hele den entusiastiske tankerekken, slik at jeg ikke lenger syntes det var en kjempeidè. Jeg rakk imidlertid ikke å komme så langt, for en natt snek Gartneren seg inn uanmeldt etter at jeg hadde lagt meg og nesten før jeg rekker å åpne øynene på morgenen spør han hva som er galt. Og der sprakk vannrøret og jeg fortalte om hodet og huskjærester og tv`en jeg nekter å ha på stua og om middag og om at det er noen hjemme når jeg kommer hjem. Han kikker på meg, nikker, hører etter og svarer idet kranen bare har drypp igjen:
- Du vet det, at det er ikke så lett å vite hva man skal svare deg? Jeg foreslår å feire jul med familien min og du får panikk og har enda ikke svart. Du fniser fortsatt når noen spør om du har kjæreste og du er som en pinball i hele huskjæreste-emnet. Jeg vil flytte sammen med deg, men må balansere dette sammen med stress for å skyve deg bort. (Ikke sitat, det var altfor tidlig på morgenen til at jeg husker det ordrett, men jeg tror dette var essensen i det hele.)

Etterpå dette snakket vi om at vi må anskaffe en ekstra skittentøyskurv,  og så lo vi av meg og nevrosene som bor i hodet.

Ps; Et par uker etter samtalen i sengen sendt jeg først epost til Røde kors og meldte meg frivillig på julefeiringen deres for vanskeligstilte og så sendte jeg følgende melding til Gartneren:
Da sendte jeg akkurat epost til Røde kors og meldte meg frivillig i julen og med det gleder jeg meg til å feire jul med deg :D Hvis det nå viser seg at du har ombestemt deg siden jeg er sirupstreg begynner jeg å grine!