I ishavet snør det...

... og jeg savner hjemme litt, selv om det ikke lenger er hjemme. I følge Gartneren er øynene mine ishavsblå, i følge meg er hans grønne og begge reflekterer vi vel personligheten vår. Jeg, damen med finnmarksfutt i hodet og finnmarkskrutt i blodet. Han, mannen med fredelig fremferd og en underfundig humor. Vi skal bli huskjærester og jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å komme hjem til oss, og ikke han på besøk til meg eller jeg (unntaksvis) på besøk til ham. Det blir annerledes, men bra annerledes, selv om vi må kompromisse oss inn i en heim.

Det kommer til å bli tv, men jeg har brukt vetoretten så den får ikke bo i stua. Jeg har også lovt at jeg skal gjøre mitt beste i å huske og skru av rettetangen. Han må imidlertid leve med at jeg spiser en og en popcorn som en autist og jeg må leve med at han ikke dytter stolen inn når han går fra bordet. Han må ta alle bøkene mine med på kjøpet på samme måte som jeg må ta dvd`er, playstation-spill samt cd`er med på kjøpet med ham.

Det kommer til å gå bra, for vi snakker sammen og vi er gamle nok til å vite at de feil som er der må man antagelig leve med. Min mor sier at man ikke kan lære en gammel hund å gjø, og jeg tror hun har rett. Jeg fant meg en lekekamerat, en venn, en elsker og nå altså også en huskjæreste i samme mannen, og hans hittils største og verste spesialitet er at han ikke dytter inn stolen. Jeg er fornøyd!