Stille... Stille... Stille...

I stillheten går tankene sakte og de rekker å tenkes til ende før de går sin vei igjen.


På jobben er telefonen mørk og ingen ser ut til å ville flytte midt i vinteren. Jeg savner våren og sommeren med terrortempo, og ønsker meg et lite rush av kunder på døren.

I natt snødde det på hodet mitt mens jeg sov og jeg våknet til vinter-wonderland. Snøen demper lyder og bidrar til at verden er enda litt mer stille.

Jeg drømte at vi overtok leiligheten og at alle 7 komfyrene på kjøkkenet var skitne. Det var ikke et mareritt, bare en konstatering, og jeg ble ikke mer stressa enn at jeg bare sa at jeg ville ha kompensasjon for å vaske dem. I drømmen var det helt logisk at det var 7 komfyrer på det ene kjøkkenet og jeg lurer på hvorfor ikke fornuften figurerer i drømmeland? Kanskje den er den eneste delen av hjernen som faktisk sover på ordentlig.

Jeg får stadig vekk litt sånn småpanikk for at jeg skal bli huskjæreste, men så går det over igjen og jeg bare gleder meg. I går kikket jeg panisk på Frøken Hurramegrundt og sa; Tror du ikke det vil gå bra når jeg skal bo sammen med Gartneren...? (Stemmen skar litt opp mens setningen ble sagt og jeg fikk antydning til høy puls.) Det kommer til å gå så fint atte, mumler jeg til meg selv med jevne mellomrom...

Jeg ønsker at det skjer noe snart. Nå tøfler jeg bare rundt i venting. Venting på kunder, venting på overtagelse, venting på 30-årsdag, venting på julaften, venting på juletre, venting på våren, venting på festival, venting på at jeg kan begynne å pakke, venting på livet…

Jeg tørr nesten å påstå at jeg kjeder meg litt…