Tenkerbell veldediger seg selv

Jeg har vært frivillig på julefeiringen for vanskeligstilte i julen, noe jeg pleier å gjøre når jeg feirer julen borte fra familien min. Det er åpent hus hos Røde Kors her i Vestfoldbyen hvor alle som ønsker det kan komme innom å få middag, kaffe, en koselig samtale med noen som ikke hører til deres vante miljø, kaker, ull-lester, pledd og kanskje en liten julepresang. Det er alle typer mennesker innom, fra den tunge narkomane til pensjonisten som har mistet sin kone til mennesket som har mistet litt av virkelighetssansen sin til den alkoholiserte til den som bare vil høre stemmer rundt seg fordi det er noe de vanligvis ikke gjør.

Jeg har min egen egoistiske grunn for å være der; jeg får julestemning av disse mange menneskene som er så takknemlige for så lite. Jeg får en god følelse i magen av å bruke tiden min på å være smilende servitør for dem. Veldig mange av disse er nektet inngang på kjøpesenteret og på byens kafeer, atter andre har ikke økonomi til å gå på verken kjøpesenter eller kafe, og det er akkurat disse menneskene det er så godt å gå en ekstra runde å servere noe til, slik at de får anledning til å føle seg spesielle.

Det er likevel ikke til å komme unna at melankolien sniker seg innpå når jeg får deklamert dikt til meg av den gamle mannen som bare ønsket at noen ville sitte ned og høre litt på det han hadde å si. Jeg kjenner klump i halsen idet bordet med de slitne middelaldrende skyggeguttene har kjøpt et engangskamera slik at jeg kan ta bilde av dem når de feirer julen. Jeg får vondt i hjertet av jentungen som kom og trakk i forkleet mitt bare for å fortelle at hun aldri hadde fått en så fin julegave som den lille bamsen som var i pakken hennes. Det narkomane bordet som tar meg i hånden og takker for fin oppvartning gjør meg veldig bevisst på hvor lite vi andre takker for ting.

Når jeg en gang får barn er det selvsagt at de så snart de evner å gå skal være med på dette. De skal lære å se baksiden av samtlige medaljer før de får nyss om forsiden. De skal lære seg at julen er mer enn overopphetede kjøpesentre og de skal lære seg at mange har så lite at de begynner å gråte av å få en klem og en kopp kaffe. De skal vite at alle disse menneskene som vi vanligvis ikke ser i samfunnet er nettopp det; mennesker som fortjener akkurat samme medmenneskeligheten som vi viser til de med korrekte, rene og ordentlige klær.

Are Kalvø skrev i hans siste innlegg at det er kjærlighet som er julens rette budskap og jeg skal på ingen måte være uenig i dette, men jeg vil gjerne legge til at litt medmenneskelighet heller ikke er av veien nå når gradestokken har bikket 15 blå grader.

Jeg retter en stor takk til alle som kommer til Røde Kors-huset og som dermed er med på å gjøre min julefeiring så minnerik og god.