Det er lørdag...

... og jeg sitter og drøyer tid til jeg skal på kontoret for å avholde et kontraktsmøte. For meg er ikke lenger kontraktsmøtene noe spennende, og jeg maler gjennom dem og svarer på spørsmålene med standardsvarene som har utviklet seg gjennom de siste 7 årene. Noen ganger, dog meget sjelden, er det noen som spør meg om noe jeg faktisk må tenke på før jeg svarer. Jeg hadde en slik tidligere i uken og antar derfor at akkurat dette møtet blir som vanlig. Gartneren har startet med vårinnspurten og jobber rett så mye overtid. Dette gir meg en gylden mulighet til å stå klar med middag når han ankommer heimen i senkvelden, og jeg føler meg som et rettelig kjerringemne. I går disket jeg opp med kjøttkaker og kålstuing, til stormende jubel. (Vel... Kanskje ikke uttalt stormende jubel, men det var underforstått siden han hadde jobbet 13 timer før han kom hjem.) Dere vet uttrykket; det lukter ikke akkurat blomster? Gartneren lukter nettopp det, blomster, og jeg elsker å dra inn lukten i kommet-hjem-klemmen. Av og til lukter det bregner av kinnskjegget hans, og det lukter ikke akkurat blomster, men når han holder på med blomster-blomstene som kommer på våren lukter det herlig! Jeg har tidligere bodd sammen med en søppelkomprimator-reparatør, så det skulle bare mangle at jeg vet å sette pris på at det lukter godt.

Jeg setter pris på veldig mange andre ting også:

• Gartneren koster opp bøsset rundt vedkorga når han har fyllt opp med ved. Helt uoppfordret! Og for en liten ryddenisse som meg er dette fabelaktig. Når jeg tenker meg om er alle slik uoppfordrede ryddingser kjærkomne og Gartneren er generelt usedvanlig flink til å pelle opp etter seg.
• Av og til blir jeg litt trist og lei, riktignok ikke ofte, men de gangene det har hendt har han gått ut av sin vei for å få meg glad igjen. Gartneren har mange triks i ermet, men favoritten min må være den gangen jeg bare var lei av verden og han spankulerte bort og satte på Knudsen og Ludvigsen, høyt! Det går ikke an å være verken trist eller lei når Knudsen og Ludvigsen synger i stua. 
• Jeg har jo et snev av dårlig impulskontroll og jeg får stadig vekk for meg at nå må det gjøres noe, det vise seg å være skøyter, spasertur, rydding, vasking, utepils, måking av uteplass (3 uker før våren ankommer), etc. Jeg har enda til gode å høre Gartneren si nei til et av mine forslag og han går på med liv og lyst for å være med, alltid! 
• Jeg liker å være sammen med ham i kveldene, for det er like underholdende å sitte alene sammen med ham med bok som det er å skravle å le sammen med ham. Jeg vet en tid hvor jeg fylte huset med mennesker bare fordi jeg ikke hadde noe å si til daværende mann. Nå er det deilig å bare være oss, og vi ler så godt sammen.
• Gartneren har aldri, noensinne, bedt meg om å endre noen av ekstrem-trekkene mine. Han forsøker ikke å endre meg til å passe inn i en form og han omfavner hver eneste pussighet. For en glede det er å ha noen som ser det gode i ting, og som fokuserer på alt som er bra. Ahhhh....

Det er lørdag og jeg skriver ut hele kjærligheten, mens jeg gleder meg til jeg og Gartneren skal å stå slalom i morgen, vakre mannen.