Jeg elsker...

... Dagsavisen, tenkte jeg mens jeg tok en etterlengtet sigarett i bakgården. Jeg elsker også våren og snøen og bøkene mine. Derimot har jeg et ganske så stort problem med å elske mennesker, eller snarere har jeg nok et problem med å si det høyt. Det er som om ordet er for stort for meg og dermed kjøres på tverra rett inn i drøvelen og sitter fast. Det er etterhvert så mange elsker som sitter fast der i drøvel-land at jeg er redd for at det skal bli vanskelig å få ut andre ord. Hva om ordet må plutselig ikke lenger vil komme? Hva gjør jeg da i jobben? Jeg trenger ikke ordet må så mye på fritiden, for der må verken jeg eller andre så mye, men på jobben du, der trenger jeg det virkelig. Eller hva om ordet vil blir sittende fast der sammen med må og  en liten rad med elsker. Ikke vil jeg og ikke må jeg, og endatil kan jeg ikke elske. Det er skremmende her midt i fredagen min...

I går kom jeg hjem fra jobb i de sene timer (halv 9ish, tror jeg) og der stod Gartneren og laget middag mens alle leilighetens flater skinte om kapp med hverandre. Etter å ha rundet 2 visninger og 2 befaringer, noe som direkte oversatt betyr at jeg har snakket nonstop i 4 timer i tillegg til at jeg har tilbragt dagens første 7 timer i vekselvis telefonen og på epost, er jeg tom i hodet og fri for ord. Det betyr likevel ingenting, for ordet som ville kommet ut sitter fast i drøvelen.



Det er virkelig en skikkelig fredag, for her sitter jeg, ferdig med alt jeg skal gjøre for dagen og blogger på kontoret mens jeg venter på at klokken skal nærme seg ettermiddagsvisningen jeg skal ha med (det jeg tror er) verdens søteste dame. Så glad og så positiv og så hyggelig at jeg brøt min egen regel og laget en helt egen visning for henne på selveste fredags ettermiddag. Det er noe annet enn mannen som ligger i saksmappen ved siden av meg, som var så kverulerende og tverr at jeg ikke har giddet å ringe ham enda. Han kan få lov til å sitte å svette enda en stund, ene og alene fordi han ikke var i fredagsmodus.

Jeg og Gartneren passer 2 kattepuser denne uken og de er så lodne og gode og søte og morsomme at jeg vurderer å beholde dem og bare si til eierne; "Katt? Hvilke katter? Nei, nå tror jeg du tuller med meg, vi har da ikke noen katter her..." Kattepusene er innendørs, selv om de egentlig er utendørskatter, for jeg er så redd for at de skal begynne på den 5 kilometers turen hjem til seg selv. Innekatter, som egentlig er utekatter, blir veldig rastløse vet jeg, og det vet Securitas også etter at en (eller kanskje begge to) har hengt i gardinen så til de grader at de har utløst alarmen. Når Gartneren kom hjem i går hadde de (istedenfor å utløse alarmen) rullet antennen til Tivoliradioen rund. Siden radioen står i kjøkkenvinduet antar jeg dette har hendt i opphisselsen over tittingene som spiser av meisebollen utenfor vinduet.

Jeg har tenkt litt på denne bloggen i det siste, for jeg tror jeg er litt lei av den. Jeg er lei av Tenkerbell og litt irritert for at jeg (eller hun, jeg tror vi foretrekker hun nå når det er snakk om kritikk) ikke evner å skrive sånn som hun pleide. Jeg ble tidligere inspirert av morsomme innlegg, men siden de ikke er morsomme lenger blir hun ikke inspirert til noe som helst annet enn BitreBirgit-innlegg som strykes i sensuren. Jeg tenkte at kanskje Tenkerbell har utspilt sin rolle og at jeg trenger et nytt alter-ego. Eller kanskje det er slik at jeg bare trenger en plass hjemme hvor jeg og pc`en føler oss komfortable. Jeg skal tenke litt mer på det mens jeg harker bokstaver og koser med pusene i helgen.