Jeg vil bli som deg

sa damen med en overbevisning som sidestilles med en femårings. Problemet er at hun ikke er 5, men derimot 27. Hun kan heller ikke bli som meg, for selv om hun har lyst til å være sånn gidder hun ikke å jobbe for det.

Og med den innledningen høres det ut som om jeg er rockestjerne og har en solid fan-skare, noe jeg aldeles ikke er. Jeg er derimot eiendomsmegler, og til det en relativt vellykket en som sådan. Vellykket, mener jeg selv, siden jeg (stort sett) har fornøyde kunder (i går kalte en kunde meg for drittkjerring, men det kan jeg fortelle om senere), jeg tjener greit (igjen, ifølge meg selv, all den tid jeg har råd til både smør på brødskiva og en import-øl når det lyster) og jeg vinner månedens megler-konkurransen på kontoret 11 av 12 måneder i året. Den 12.måneden får jeg faktisk ikke til å vinne, for den ligger stort sett i kjølvannet av den ene lengre ferien (en uke lang) jeg unner meg i året, og da pleier en av de andre å vinne.

Så hvorfor vil hun bli som meg? Fordi jeg tjener bedre enn henne. Og hvorfor kan hun ikke bli som meg? Fordi man kan ikke ha penger som motivasjon når man jobber som megler. I forhold til antall timer jeg jobber tjener jeg mindre enn minstelønnen som er fastsatt av (tja, ikke vet jeg) kongen, statsministeren, gud eller kanskje LO. Eiendomsmegling er en livsstil og hvis du insisterer på å jobbe fra 9-4 hver dag vil du for det første ikke få fornøyde kunder, for det andre vil du ikke klare å tjene greit og for det tredje kan jeg garantere deg at du aldri slår meg i månedskonkurransen.

Jeg skulle imidlertid ønske at du kunne blitt som meg, for da kunne jeg hatt selskap når jeg jobbet sene kvelder og når jeg skravler meg gjennom helgevisninger. Det hadde vært noen sammen med meg når jeg hadde bra kunder og det hadde vært noen sammen med meg når jeg hadde dårlige kunder.

Hei, jeg heter Tenkerbell og er arbeidsnarkoman. Jeg leter etter alle de andre arbeidsnarkomane, slik at jeg kan ha noen å leke med, har du sett dem?