Den hvite senoritaens memoarer fra Espania

Stranden i Villa Joyosa er veldig fin, og så snart klokken runder 13.00 er det fysisk umulig å gå på den uten å få brannsår under bena. På denne stranden bor Solsengnazien som passer på at alle solsengene står på geledd, at alle parasollene er oppslått og videre at ingen finner på noe tull på stranden hans. Man skulle kanskje trodd at en del av denne oppassingen var satt bort til badevaktene, men jeg er overbevist om at Solsengnazien gjør en adskillig bedre innsats. På kveldene syklet han som en virvelvind rundt i gamlebyen, og jeg er sikker på at han da freelancer som byens dørvakt. Solsengnazien har nok opplevd sitt livs verste mareritt denne uken, da vår rutine hver morgen var å traske ned til stranden, flytte tre solsenger sammen, slå ned parasollene som stod rundt og sette på radioen som så stod og ljomet til vi spaserte hjem i 18-tiden. Han kom panisk joggende bort, mens han snakket på spansk og gestikulerte med armene og fortvilet forsøkte å forklare at dette IKKE GÅR AN!!! Dette var hans strand, men likevel fant vi et slags kompromiss, idet Prinsesse SuperVero satte hendene på hoftene og nektet å flytte solsengen tilbake mens hun argumenterte på norsk og gestikulerte med armene. Kompromisset ble at han konfiskerte parasollene som vi nektet å ha oppslått og deretter bannende gikk sin vei med de stygge tennene sine.

Jeg la merke til at de fleste spanske supermarkeder, samt farmasiane, solgte tannbørster. Ikke desto mindre er ikke dette er prioritert hjelpemiddel for den jevne spanske mann. På den ene restauranten vi spiste på kikket vi nøye etter om det lå tenner i maten for her hadde tannfeen hatt det travelt!

Sangria er godt! Drinken (eller kanskje vi bare skal kalle det for drikken, slik at jeg ikke høres så alkoholisert ut) som er restegratengens likvidiserte stebror faller i smak nesten uansett hvor man drikker den. Jeg har imidlertid merket meg at spanske restauranter lager en smaksmessig bedre sangria, mens britiske pub`er går for den kvassere varianten. Så valget på sted går ut på om man ønsker kvalitet eller kvantitet. Jeg likte begge deler og har spasert rundt småbrisen i en uke. Jeg tror ikke den jevne spanske beboer drikker sangria til middagen, men det gjorde altså vi.

Jeg hadde fått lange advarende pekefingre mot sigøynerne som bor i gamlebyen. De var skumle, høylydte, langfingrede, etc. Jeg traff isteden mennesker som var åpne, hyggelige, imøtekommende, hjelpsomme og veldig smilende. På turen ned til stranden om morgenen ble man hilst med et hyggelig Hola, og på veien hjem satt hele nabolag ute i gatene og sang, lo og snakket. Der vi fikk beskjed om å bolte dører og vinduer slik at ikke vi ble ribbet for alt, oppdaget vi at vi hadde glemt 3 shortboards ute over natten uten at de hadde blitt stjålet. Dumme, forutinntatte og fordomsfulle nordmenn og fine, koselige, smilende sigøynerne!

De vi derimot ikke var advart mot var de spanske unge mennene som har et kvinnesyn som enhver polsk arbeider ville sett opp til. Jeg blir forbanna (!) når jeg blir vrælt etter og jeg så antagelig ikke spesielt vakker ut idet jeg klikket på et guttegjeng på veien hjem siste kvelden og vrælte til dem på en blanding av et spansk jeg hadde laget selv og nordnorske banneord. De ble stille og når jeg gikk videre var det bare den haltende klikkingen fra stiletthælene som hørtes.