Jeg er rar! Del 2

Det er vel hevet over enhver tvil at jeg ikke akkurat er laget av det fineste kjærestemateriale. Jeg er full av pussige overbevisninger, blir stressa når relasjonene kommer for nær og har generelt et solid overskudd av kaos i hodet. Jeg tenker annerledes enn mine venninner og jeg ønsker tydeligvis andre ting enn mine venninner. Jeg lurer på om dette noen gang vil endre seg... En venninne sa en gang at min biologiske klokke er gått i stykker. Noe den antagelig er, for dette kan da umulig være normalt. I ett forsøk på å rede ut hvorfor andre plutselig får et uendelig ønske om å reprodusere seg svarte en annen venninne at det var fordi hun ikke ville være alene når hun ble gammel. Hmmm... tenkte jeg, og mens jeg tygde på dette svaret slo det meg at jeg ikke er redd for å bli alene når jeg blir gammel. Jeg er ikke redd for å være alene, og jeg tror ikke nødvendigvis at det å få barn er en garanti for å slippe å være alene.

Jeg er for øvrig ikke spesielt alene, i hvert fall ikke dersom jeg ikke er det av eget valg. Jeg ser jo det at min venninne Dogdamen hadde rett når hun en gang sa at jeg har draget. Jeg tror imidlertid ikke jeg har draget fordi jeg er så fabelaktig, men derimot fordi jeg er litt vanskelig. Jeg vil sjelden eller aldri prioritere vekk venner, jobb eller noe annet som er viktig for meg for en date, og dette driver visst menn til vanvidd. I kjølvannet ligger det en og annen mann og dupper, og jeg undrer meg over at jeg fortsatt får meldinger fra dem all den tid jeg har gitt utrykkelig beskjed om at det er stengt for returnerende besøk. Men jeg tror altså dette er måten å gjøre det på; vær uinteressert!