Jeg trenger å bli luftet...

... men jeg orker ikke å finne frem båndet. Jeg er rastløs i tåa, men aldeles for lat til å gå i dusjen, og det er ingen som vil leke med en møkkete glamongo. Så da ligger man der, med den rastløse tåa, på sofaen og gjør ingenting. Jeg har lyst ut å gå, men tidligere nevnte psycho ble løslatt med besøksforbud i dag og man får vel strengt tatt la være å vandre på egenhånd frem til at hans sinne over 1 døgn på glattcelle har gått litt over i hvert fall. Katie Mehlua kan ikke akkurat sies å fremprovosere noen kjempeenergi, men derimot skaper hun en lett melankolsk stemning som passer til det late, rastløse humøret mitt. Mens jeg hører henne synge om vekselsvis heldig og uheldig kjærlighet kikker jeg ut av vinduet mitt og lurer på om måken som sitter på nabotaket har samme sinnstemning som meg. Høyrefoten stamper litt, mens resten av ham ser stokk lat ut, og han gidder ikke en gang å skråle til måkene på nabotaket. Kanskje jeg har funnet meg en sjelefrende i latskapen?