På morgenen...

... med kaffekoppen fremfor meg, og et relativt våkent øye på bloggen innser jeg at gårsdagens innlegg om den lange marsjen var intet mindre enn et kjedelig skryteinnlegg. Jeg hadde tenkt å fortelle om dagens morsomme begivenheter, men i mangel på inspirasjon plastret jeg isteden bare ned noen bilder og anså meg selv som ferdig. Ikke bra... 

Men det er visst slik for tiden, at jeg er litt lite inspirert ( og det viser seg også at jeg har problemer med å skrive ordet inspirert...) og dermed blir det noe semre greier som publiseres her. Dagen i går bød på en god del utfordringer på jobben, og jeg klarte ikke helt å legge av meg følelsen av irritasjon og oppgitthet idet jeg gikk inn døren hjemme. Jeg terrorvasket leiligheten, min absolutt beste form for meditasjon, og følte meg litt bedre idet jeg sank sammen i sofaen med koselig og ren utsikt. Skjønt utsikt kan man vel ikke akkurat kalle det, da vindusvask ikke har vært gjennomført siden mai! Mens jeg satt i sofaen og beundret innsikten ønsket jeg meg besøk, men i mangel på en lampe å gni på samt en aversjon mot å sende tiggemeldinger via sms ble jeg isteden sittende alene. PD James gjorde så godt han kunne for å holde meg engasjert, men det nådde liksom ikke helt opp... 

Rastløsheten sitter i tåa med vannblemme og jeg er ganske sikker på at kvelden i dag må tilbringes med noe ganske annet. Selv om jeg er glad i leiligheten min må det skje noe mer enn at jeg sitter her og blomstrer på egen hånd...