Jeg trengte bare litt søvn...

... viser det seg, for når jeg våknet i morges var jeg åhhh så klar for papirer og journaler. Motivasjonen hadde nok bare trukket seg tilbake til et hjørne mens han ventet på at jeg skulle blir klar for ham. Jeg kan også gledelig informere om at nakken ikke lenger setter i et høylydt knepp bare jeg snur meg etter kaffekoppen. Dette er fremskritt, folkens!

Mens jeg koser meg i søndagen med en kopp kaffe og aviser tror jeg ikke det er så imparativt at jeg foretar meg noe i hele Gartner/drivhus/kjærste/ikkekjærste-situasjonen med det samme. Jeg kan bare la det ture og gå til han returnerer og så får vi se hvordan verden ser ut da. Ja, jeg vet, jeg er nevrotisk, men jeg forbeholder meg retten til å være det, og hvis man ikke liker det kan man vel bare gå bort, hva?