Hva i all verden er det jeg så innmari engstelig for? Det gikk jo finfint! Hilse på foreldre, susse Gartneren, takke for sist med Bror og hans utkårede, le litt av nevøen som ble akuttsjenert av meg, middag på bordet, spørsmål om hvor jeg var fra og vips så var jeg i gang med å synge Finnmarks lovsang og følte meg veldig så vel her jeg var på kjent territorie og kunne skravle løssluppent. Jeg tror at det jeg er engstelig for er at de skal slenge en 60 watts pære i min retning mens de om hverandre avhører meg om mine intensjoner, mine feil og mangler samt hva jeg skal med livet. Jeg aner ikke, mange og det vil vel tiden forhåpentligvis vise, roper jeg inni meg mens ingen verken har spurt eller rettet lyspæra mot meg! Joda, rar er jeg vel, men når man går inn i slike situasjoner med denne forventningen kan det sjelden ende annet enn positivt! 
Signert førjulssalg, tiårs-jubilant
for én dag siden
3 kommentarer:
Ingen pann til grunnik? Godt å høre. Surf deg videre gjennom dagen på meglersmilet du, så tar du helga med storm når aftenen faller på...
ha en vakker lørdag!
En avlyst visning senere har jeg faktisk fått reist og tatt sol i et forsøk på å brune meg lekker for den kjekke Gartner! Det gikk selvsagt ikke, da jeg er like finnmarksblå som før, men jeg føler at jeg får et poeng for forsøket :)
Snart-ganske så snart-skal jeg ha en herrrrlig aften på Stutmyra! We love the Stutmyra!
Jeg har begynt å savne finnmarkskysten som jeg ble kjent med i mine år som slave ombord på Harald Jarl.
Legg inn en kommentar