Fredag...

... og jeg slumrer meg ut av den fine drømmen.

I går sier sjefen min til meg at hennes svigermor arbeider sammen med tanten til Gartneren, og tanten hadde spurt svigermoren hvordan jeg var. Rart at det sentrale østlandet er akkurat like lite og gjennomsiktig som øya i ishavet, og det hadde vært enda rarere dersom svigermoren til sjefen min kjenner til meg som menneske... Jeg tenkte jeg skulle foreslå for Gartneren at vi kunne arrangere en visning av meg, komplett med prospekt og tilstandsrapport. En liten time der de får banke litt i meg, for å se etter fukt, kanskje sjekke om taket holder den standarden man forventer samt selvsagt får all informasjon man kan forvente å få av potensielle objekter. Det er jo vanlig at unge mennesker har med seg familien på boligjakt, så det er vel heller ikke så rart at familien er med på damejakten, for dette er tross alt en enda større investering... I min karriere som megler har jeg identifisert de typiske hjelpsomme familie-medlemmene og jeg går kort gjennom de forskjellige under:

• Mamma og pappa, som kjører stilen som good cop/bad cop ovenfor megleren. Mamma pleier å spille good cop og gi råd om farger, gardiner og annet mens hun roser objektet. Pappa derimot går hardt inn for bad cop, mens han sjikanerer megleren for hennes manglende tømreregenskaper samt spør inngående om disse avgiftene vi forferdelige meglere klemmer ned over hodet på stakkars førstegangskjøpere. (Jeg vil be om at vi en gang for alle får konstatert ordentlig at det ikke er jeg som får verken dokumentavgift eller tinglysningsgebyr, og mens selgerne vrir seg i smerte over meglerhonoraret som megleren får for å jobbe døgnet rundt, er det absolutt ingen som snakker til staten om dokumentavgiften som de tar for å gjøre absolutt ingenting!)
• Den bygningkyndige onkelen, som en gang i sin ungdom så naboen sette opp et uthus, og som nå er den mest kompetente byggmester som kongeriket Norge kan oppdrive. Han imponerer med å kunne banke seg frem til at det er fukt både her og der, til takstmannens store skam, siden han tross alt er så inkompetent at han må bruke en fuktmåler.
• Fetteren som har tatt 1.avdeling jus, som etter budaksept kommer seilende inn på banen og tar opp ballen etter både bad cop-pappa og fuktige onkel, og slenger om seg med trusler om mangelsøksmål både på grunn av denne forferdelige dokumentavgiften og fukten som onkelen oppdaget midt på stueveggen. (Dette er for øvrig min favoritt for, som jeg har sagt før; jeg spiser advokater (og leke-advokater) til frokost!)

Det kunne blitt en interessant visning, her jeg ser for meg at bad cop-pappa mener det er feilkonstruksjoner i objektet, mens mammaen smilende forteller hvor mye finere jeg hadde vært hvis jeg bare var blond og kanskje brunøyd. Onkel fukt og hans kompanjonger kunne banket litt i skulderen min og konstatert både gikt og cerebral parese i en fart som fastlegen min ville blitt imponert av. Til sist skulle fetteren kommet seilende inn og ropt at dette lukter søksmål, for Gartneren har kjøpt katta i sekken! Og mens min far intetanende koser seg hjemme i julen ramler det inn en solid bunke papirer hvor han bes innfinne seg i Tønsberg tingrett 1.januar for å svare for både konstruksjonsfeil og andre graverende feil.

Ps: jeg har møtt en del av Gartnerens familie og de er meget hyggelige mennesker. Jeg tror ikke faren hans syns jeg er feilkonstruert, i hvert fall ikke mer enn man må forvente av en stuttfot finnmarking. Moren har aldeles ikke nevnt at jeg burde bli blond, og jeg tviler på at hun kommer til å gjøre det. Fetteren har ikke studert 1.avdeling jus, og jeg kan ikke se for meg at han bruker verdifull adventstid på å saksøke min far på vegne av Gartner og fedreland. Men det er en besnærende tanke, hva?