Holding out for a hero...

... sang Bonnie Tyler på radioen min i går kveld når jeg kjørte fra Stutmyra. Midt i kvelden tenkte jeg på teksten mens jeg smånynnet sammen med godeste Frøken Tyler:
He's gotta be strong
And he's gotta be fast
And he's gotta be fresh from the fight
Før, for ikke så veldig lenge siden, var det akkurat dette jeg ville ha. Både ubevisst og bevisst så jeg etter en mann som kunne passe på meg, som kunne ta vare på meg og som var både rask, sterk og strak etter juling. Dette har endret seg da jeg ubevisst, en eller annen plass på veien, tydeligvis har innsett at jeg ikke søker en helt, ikke ønsker en helt og ikke trenger en helt. Jeg passer på meg selv, og det fungerer faktisk over all forventning. Derimot søker jeg etter en som får meg til å le og smile. Jeg ønsker meg en kamerat som vil være med meg i livet. Jeg trenger en som jeg trives i selskapet til, og som trives i selskapet mitt.
Alt annet er underordnet!

Jeg tror (jaja, jeg vet, tro kan man gjøre i kirka) at dersom det er slik at man ønsker seg en helt, som skal passe på seg, må man samtidig gi slipp på litt av den selvstendigheten som jeg skatter så høyt. Hvis man vil ha noen som skal ta vare på seg, må man på en måte gi de tillatelse til å ivareta omgivelsene, og dermed forsvinner litt av det som gjør akkurat deg til deg. Hvor er sangene om kvinnen som skatter mannen som en bestevenn, som en livspartner, som et menneske? Alle jeg kommer på handler om det svake kjønn som trenger en mann, for hans mannlige kvaliteter, eller (even worse) handler om den selvstendige kvinne som bare vil ha mannen som leketøy. Hvor er sangen om gjensidig respekt, tillit og latter?

Akkurat den sangen ønsker jeg meg til jul...