fredag 13. november 2009

Midt i oppkvikkelsen leser jeg Sonitus...

... og finner Frøken Makeløs som skriver om hun ikke var en guttejente som liten. Et morsomt innlegg som selvsagt omhandler litt andre ting enn akkurat det jeg bet meg merke i. Jeg var en guttejente, dog antagelig ikke av valg, men det er nå en gang slik at når man er en stygg unge har man ikke det helt store valget. Jeg var aldri den prinsesse-søte jenta, jeg var den litt robuste ungen med masse uregjerlige krøller og en rosa jakke. Den rosa jakken var for øvrig gitt (tvunget på) av min mor i et forsøk på å få meg litt mer yndig. Dette fungerte særdeles dårlig all den tid jakken var som en magnet på sot (gressbrann), rust (hytta under kaia) og annet slog (som stammet fra fisking etter kontepelle-familien som bodde under flytebrygga). Jeg mener å huske at hun kjøpte 3 likedanne slik jakker, og etter at den tredje ble kondemnert ga hun opp hele rosa-prosjektet og lot meg isteden gå rundt i en mørkeblå en. I den mørkeblå ble jeg hakket mer yndig, tro det eller ei, for tidligere nevnte flekker syntes ikke så godt. Denne lekre blå kreasjonen lever for øvrig fortsatt i beste velgående hos min far, så dette må ha vært en virkelig premiejakke, antagelig dyr som fytterakkern!

Krøller, tenker sikkert den gemene hop, det er jo yndig som bare det, du må ha sett ut som en barbiedukke ala de jentene som deltar på missekåringer i USA. Jo, nei, ikke i det hele tatt egentlig! Jeg lignet i grunnen mer på Karius og Baktus, og jeg brydde meg ikke nevneverdig om hvordan jeg så ut før langt oppi tenårene, når jeg tenker meg om så var det nok ikke før jeg ble 19 at jeg ble noe som lignet på forfengelig. I tiden fra 13 til 19 år hadde jeg kort hår, som av og til var frisørklipt og av og til hjemmeklipt. Jeg tror ikke det var så veldig stor forskjell på frisøren og min eminente hjemmeklipp, siden håret var kort-kort-kort, og oppmerksomheten var holdt mot fargen. Jeg har hatt blått, lilla, rødt og svart, svart og rødt, bare rødt, hvitt, grått, pissegult, etc hår, og jeg ble seende mer og mer ut som en galning for hver hårrunde som gikk. Rart at jeg fikk lov til å spasere rundt fritt, tenker jeg når jeg ser på bildene.

Men tilbake til temaet, dette med å være en guttejente er nok ikke noe bevisst valg, det er nok bare sånn det blir uten at man helt valgte det, eller så mulighetene til et faktisk valg. Den dag i dag vil jeg heller kose meg med en øl i min flotteste bestefartrøye enn å dra på meg en kjole og dra på coctailparty. (I eller på coctailparty???) Jeg foretrekker å dra ut på pub, fremfor å dra på en eller annen se og bli sett-uteplass og late som jeg kan danse. Jeg skulle ønske jeg kunne klipt meg kort igjen, men ser jo av bildene at jeg var stygg med kort hår og kryper dermed til korset og beholder halvlangt. (Jeg forsøker tross alt å ha draget på denne Gartneren!) Jeg liker å kjøre fort med bil (ikke si det til noen...) og når jeg tenker meg om liker jeg i grunnen å kjøre fort med alt, livet går generelt for sakte. Jeg liker rock og jeg koser meg på fotballpub, jeg gidder sjelden å sminke meg og jeg eier ikke ett eneste rosa plagg. Men samtidig liker jeg ballader og jeg koser meg med romantiske komedier, jeg sminker meg når jeg skal være ekstra fin og jeg kan pynte meg hvis jeg vil. Jeg har ett litt mer nyansert syn på hvordan jeg skal se ut nå, og når jeg har en dårlig hårdag tar jeg ikke frem saksen og går løs på egen hånd, jeg tar isteden på meg en hatt og smiler til speilet med leppestift på.

Og bare så det er sagt; jenter er kule, både de med rosa tyll, de med lilla hår og de med bestefartrøye! Nemlig!

2 kommentarer:

frk. Figenschou sa...

Håh! jeg og hadde krøllebarndom med frustrtert mor! veldig gjenkjennelig dette.

Sexy Sadie sa...

Jeg var den styggeste ungen selv, og krøllene ble klipt av meg, for aldri og returnere. Jeg hadde tyskerhjelmfrisyre til jeg var 11 år, da fikk håret vokse fritt og jeg fikk et digert stritt hår, som fikk øynene til folk opp for hvilket kjønn jeg faktisk var.