Jeg våknet i natten...

... naturligvis, for selv om jeg har ferie har ikke A-mennesket i meg det. Her jeg sitter på terrassen og venter på soloppgangen mens jeg drikker en kopp kaffe kjenner jeg at hvilepulsen er i gang.


Reisen var så lang og så strabasiøs, hørte jeg mine medpassasjerer på flyet si idet vi hadde landet. Jeg tenkte for meg selv at om de isteden hadde valgt å reise til finnmarka ville de opplevd strabasiøs. Jeg tror staten Norge burde tvangssendt alle borgere en liten svipp til Finnmark som en del av den allmenne folkeoppdragelse. Bare en liten tur dit hvor ikke bare er du heldig hvis du lander tidsnok, men heldig dersom du faktisk lander der du skal lande. En forsinkelse på 5 timer, hvorpå man lander der man skal er da virkelig ikke noe å ta på vei for. Når jeg kom om bord i flyet etter at de hadde reparert styringen ser jeg at Bitre-Birgit og tjukkemannen sitter pal, og alt jeg hadde av folkeskikk og viljestyrke måtte holde meg igjen så jeg ikke lirte av meg en: Jasså, du er med likevel…? Jeg gjorde det ikke, så tusen takk til mine foreldre for god oppdragelse og tusen takk til jobben som har sørget for at jeg er ferdigsnakket for en stund.

Apropos ferdigsnakket; det er luksus å være her alene og det er luksus å ikke være forpliktet til å snakke med noen. Jeg koser meg med at jeg nå i en hel uke ikke skal stå og vase med tørrprat med mindre jeg faktisk har lyst til det selv! Jeg småsnakket litt med resepsjonisten når jeg sjekket inn på dette fabelaktige hotell i går kveld, men det var bare fordi han akkurat hadde jobbet seg gjennom 20 av mine medreisende, som var over seg sure fordi det var kø i innsjekken. De hadde tross alt blitt 5 timer forsinket!!! Ja, akkurat, kjeft på mannen som jobber i resepsjonen på hotellet for at styringen på flyet var ødelagt. Noen ganger blir jeg flau… Jeg satte meg på kofferten med en bok og nøt at det var 26 grader ute, mens jeg lot saueflokken passere. Når de var vel gjennom ventet jeg enda 10 minutter slik at han kunne gå og ta seg en sigarett før han igjen måtte klistre på seg smilet.

Utpå kveldingen fylte jeg kjøleskapet med San Miguel, rosèvin og frokost, før jeg spaserte ut for å finne middag. Inne i byen fant jeg den koseligste jazz-restauranten jeg noensinne har sett. Det er en slik man leser om i bøker, og jeg slo meg ned. Betjeningen var usedvanlig hyggelig og samtlige kelnere var bortom meg i løpet av middagen for å spørre om alt var vel. Dette skyldes antagelig at jeg til første kelners overraskelse bestilte en pint. Han lagde auer og spurte en ekstra gang om jeg var sikker. Jenter skal visst ikke drikke pints… Men den passet utmerket til vegetar-risottoen jeg spiste mens myke jazztoner fløt rundt i restauranten.

Så nå, mens dere trasker rundt i minusgradene og samler sammen de siste julegavene, skal jeg rusle i dusjen før jeg ifører meg bikinien og går til bassenget.