På Gardermoen fryser tærne

Jeg fikk, etter litt tålmodighet og en halv porsjon frekkhet, kapret en sofa. Nå har jeg det som plommen i egget, vel og merke hvis plommen fryser og bare har sovet en halvtime.
Jeg lurer på hvem alle menneskene rundt meg er, og hvor de skal alle sammen. Jeg tar meg selv i å stirre på dem, mens jeg lager fabelaktige livshistorier for dem alle sammen. Skjønt fabelaktige og fabelaktige; jeg er sliten, trøtt og kald, så de er nok et snev av tragiske, disse oppdiktede historiene til Gardermoens natteranglere.

Jeg ser på familien bestående av en mann i 40-årene, hans meget yngre vakre pelskledde kone og deres to gamle tanter. Jeg lurer på om dette var livet hun drømte om, pels og en gammel mann. Hun er vakker nok til at hun kunne gjort mye annet, selv om hodet hennes ikke hadde virket. Jeg tror imidlertid hodet virker svært så godt, for øynene er våkne, dog kjedsomme.

Jeg kikker på den middelaldrende damen med en særdeles usympatisk mann. Jeg lurer på hvor de skal, og hvorfor hun, på reisefot, ser så gjennomført oppgitt ut. Kanskje hun burde reist alene isteden?

Jeg ser på den eldre damen, hun som var med meg på toget fra Tønsberg, og lurer på hvor hun skal. Jeg merket meg at hun hadde Apollo-navnemerker på kofferten, og lagde meg en fin liten historie om en aldrende feministisk forfatter som skal feire julen i varmere strøk. Hun ser akkurat slik ut for meg, altså som stereotypen av en kontroversiell forfatter.

Jeg lurer på om de kikker på meg og lurer på hvem jeg er og hvor jeg skal. Jeg skulle ønske jeg kunne sett historiene de spinner om meg…