Atte du...

... jeg har en veldig fin lørdagsformiddag, som ble etterfulgt av en veldig koselig fredagskveld... Jeg og Gartneren sitter med hver vår pc (les; jeg sitter med pc og han sitter med sin fancy mac) på kjøkkenbordet og ljosser med vårt. Likevel kan jeg gløtte opp fra tid til annen, se på han og tenke at han er vakker, før jeg skjenker opp litt mer kaffe. Det er omtrent det samme som vi gjorde i går, der han satt med poker og jeg lå nesevis (hodestups?) ned i en Nesbø-bok. For det er akkurat det som er så fint; vi kan være sammen uten å nødvendigvis må være så innmari på. Vi kan sitte med vårt og samtidig vite at det ikke plager den andre.

Jeg vet jo at andre også gjør dette, men her i heimen er det ikke fjernsyn, så vi kan ikke sitte bort en hel kveld i zombieland foran kassa. Vi sitter isteden bort kveldene med hverandre, med vårt eget. Does this make sense? Antagelig ikke, men det jeg altså skulle frem til er at det er godt å ha noen som er så fin rundt seg. I går sa jeg til ham at det er vanskelig å se for seg at han er så fin sammen med andre som han er med meg, så jeg foreslo at han bare kunne fortsette å være med meg. Han var enig...

Ps: jeg vurderer å endre etiketten nedenfor til Tenkerbells vakre lekekamerat.