Med passèrseddel fra galehuset

I dag har alle på galehuset fått fri for å besøke kule tante Tenkerbell på MäklerAffären.

"Kom igjen, folkens, da trekker vi ned mot sentrum og pass på at dere går inn døren med ett minutt mellom hver, og at ingen kan gå før det er minst 3 av dere der inne samtidig!"

Jeg hadde damen som skulle fortelle hele sin tragiske historie, som hadde tilhørende hulkegråt hvert 3.minutt, før vi etter ca 35 minutter konstaterte at jeg dessverre ikke kunne hjelpe henne da dette var noe en sosialkurator, advokat eller muligens en psykiater burde ta tak i. Mens hun satt og hulkegråt kom den narkomane mannen som jeg gir kaffe til inn, og i dag skulle han late som at han skulle leie noe. Det hadde jeg strengt tatt ikke tid til, herværsågodharduenkaffeoghvisdufinnernoedulikererdetbareåsifra. (Narkomane-mannen har fulgt meg på mine jobb-adresser her i Tønsberg-berg og jeg trodde at vi nå, etter drøye 6 år, hadde etablert at jeg vet at han verken skal kjøpe eller leie bolig, men derimot bare vil ha en kaffe, som han selvsagt får, for jeg er da ikke kjip på kaffen, verken til meg selv eller andre.)
*riiiiiiing*
-Ja hallo, Tenkerbells Tøys, du snakker med Tenkerbell.
-Ja, do jeg skolle ha den leilighet til 4200.
-Det er dessverre ikke en leilighet, men et rom i et kollektiv, som kun leies ut til studenter.
-Jai, studenter?
-Ja, studerer du?
-Nai.
-Men da kan du ikke leie denne hybelen.
-Hybel?
-Ja, hybelen.
-Jai studenter?
-Ja, går du på skole?
-Nai, men son gjør.
-Ja, nei, dere kan i grunnen ikke bo en familie på dette rommet.
-Jo, kone, mai, 2 barn.
-Nei, STUDENT, bare EN student.
-Åhhh...
-Beklager...
-Ha det bra!
-Klikk!

Nuh, akkurat nuh, hadde det passet fint med en sigarett, tenker jeg for meg selv idet en rullator kommer trillende inn døren. Fast i rullatoren henger det en gammel-gammel-gammel mann. Den gamle mannen viser seg å høre dårlig, meget dårlig, og mens jeg vræler ut svarene på spørsmålene han stiller kommer det selvsagt inn 2 kunder til. Ikke kan jeg være så uhøflig at jeg bare går fra ham, så jeg ber de andre vente et øyeblikk mens jeg fortsetter å vræle til den gamle mannen. Han prøver å sette seg i en av våre rullende kontorstoler, og både han, stolen og møssa holder på å deise i bakken. Jeg får reddet ham bort i en av våre faste stoler og gir ham en oversikt over boliger til leie, mens jeg forsøker å hjelpe de andre to. Han ene er en mann som vil leie en bod på Vestlandet og som blir regelrett sint når jeg sier at området vårt dessverre ikke strekker seg lengre enn til Drammen. Makan til elendig butikk jeg driver! Han andre vil bare ha en ny utskrift av årsoppgaven sin og det er rett før jeg gir ham en klem som den første kunden på veldig lenge jeg faktisk har klart å hjelpe med noe.

Jeg gir ham årsoppgaven og blir velsignet med at grinedamen fra kollektivet ringer meg og gråter usammenhengende om lyspærer, lapper og antagelig en del annet som jeg ikke klarer å skjelne mellom hulkene. Vi blir til slutt enig om at jeg skal sende en epost, og dermed kan hun slutte å gråte og jeg kan legge på, for å ta lokalet i øyensyn.

Der sitter den gamle mannen i den gode stolen og dupper. Hva svarte gjør man nå? Hvor tander er slike gamle menn for hjerteinfarkt hvis de blir vekt, tenker jeg mens jeg kikker litt på ham og dobbeltsjekker at han puster. Javel, hvis han er trøtt så kan vel han sitte å duppe litt her like godt som den narkomane mannen kan ta seg en kaffe her, så jeg setter meg ved pc`en igjen og får unna litt pappervas ved Tenkerbells Mäkleraffär. Min kollega Blondie kommer seilende inn, titter på den gamle mannen og lurer på hva han gjør der? Sover vel, svarer jeg, og skynder meg ut døren på visning. På veien fra visning får jeg følgende tekstmelding:
Vi skal stenge nå, sa jeg til senil dævvhørt mann. Hææææ??... Jeg hører litt dårlig, sa han. Det endte med at jeg kastet både ham og rullatoren ned trappa, slik at jeg kunne gå hjem.

Som en liten epilog vil jeg gjerne legge til at jeg tviler på at hun faktisk kastet ham ned trappen, men det er vel ikke umulig at hun ga ham en vennlig dytt kanskje... Jeg derimot har brukt resten av kvelden til å lage bruksanvisning på hvordan-bo-i-kollektiv slik at jeg på den måten garderer meg mot flere jeggrinertilmeglerenfordeandreerslemmemotmeg-damer! Slutt å grin, kom igjen, slutt nuh!!!

Ps: jeg fikk en epost fra en kunde i kveld og nederst hadde han skrevet *fornøyd kunde*. Og dermed var det rett før jeg begynte å grine...