Pen...? Jeg...?

Så fint at du sier det, men så rart det klinger i hodet...

Jeg er ikke pen, jeg er meg, Tenkerbell som er andre ting og som kan andre ting. Ikke pen, ikke pyntet, men glad og smilende og forhåpentligvis også morsom. Jeg har aldri vært den pene og har heller aldri gjort veldig mye for å være den heller. Jeg pynter meg når jeg skal noe, men det er for å være fin, for mine ambisjoner har aldri gått mot å være pen. Forstår du? Antagelig ikke... 

Jeg tror selvbildet, altså det vi selv ser i speilet, skapes av andre. Jeg tror at en eller annen plass på veien fra barn til voksen har bildet man ser satt seg, og ingen verdens speil kan forandre det. Det er oss som tenåringer, og kommentarene vi får da, som lager et fint eller stygt bilde i speilet. Hvordan endrer man speilet? Jeg tror ikke det går, isteden tror jeg, som meg, at man lager videre på det som er fint. Derfor blir jeg overrasket når du kaller meg pen, for hvordan kan mennesket i speilet være pen? Du ser meg i lyset av deg selv og derfor kaller du meg pen. Jeg liker å være i lyset fra deg, jeg liker at du sier fine ting til meg, og jeg tror på deg når du sier fine ting om meg. Noe jeg antar er selveste bøygen man må over, for de fine ting betyr ingenting hvis man ikke tror på dem.

Jeg skulle fortsatt ønske jeg kunne sett hvem du ser når du ser meg, på samme måte som jeg skulle ønske du kunne sett hvem jeg ser når jeg ser på deg.