Tenkerbell surrer virkelig i sivet (i kano)

Og i går spratt jeg og Gartneren på kanotur, slik at jeg for første gang i mitt liv skulle få sett en bever! En bever, noe så eksotisk, for finnmarkingen som har vokst opp med en utstoppet oter som eneste nære nusselige villdyr. (Selvsagt sett bort fra søte røyskatten som bodde under hytta til broren min.)

Hiv og hoi og anchers away og bær kanoen ned til elva å få sjøsatt oss! (Eller elvsatt oss...?) Gartneren padlet og jeg padlet og overalt lå det spor (nedgnagde trær) etter beveren. (På kav finnmarking tituleres han forresten bæver.) (Beveren tituleres bæver altså, ikke Gartneren, han tituleres fortsatt som Gartner.) Spor til tross, bæver`n blånekter å innfinne seg slik at jeg kan ta bilde av ham. Ikke vet jeg hvor han befant seg, men det er vel kanskje ikke umulig at han lå innerst i hulen jeg stakk åren oppi for å si hei. Han sa ikke hei tilbake, så jeg turte ikke å stikke hodet opp og si hei. Hva vet jeg, kanskje slike bævere ikke er så vennlige som man får inntrykk av...?

Nå gjenstår det bare å google frem hva bæveren liker å spise slik at jeg neste gang kan forsøke å bestikke ham til å ville si hei.

Ps: Jeg har i mange år ønsket meg kano, så dermed var det jo virkelig praktisk at jeg fant meg en Gartner som hadde en slik festlig farkost, se den var jeg heldig med!