Postkort

Jeg er på ferie midt i et postkort og det er så vakkert her at når jeg ser meg rundt med "søring-øyne" blir jeg nesten rørt. Siden ord blir fattige slenger jeg ut et bilde jeg tok når jeg gikk tur tidligere i kveld.

Legg for øvrig merke til restene etter vinterens snøras nede til høyre.

Nå når den visuelle delen er over må jeg vel driste meg over i den verbale delen. Jeg er nummen i øret og matt i hodet. Jeg er så indelig glad for at jeg bor på det sentrale Østlandet og opplever ting. Jeg er gjennomført takknemlig for at jeg har en jobb. Jeg er usigelig fornøyd med at jeg har venner som kan snakke, diskutere og le (ikke minst!) av ting som faktisk betyr noe. Ja, jeg vet, det de snakker om her betyr noe for dem men sørgelig nok betyr det ingen verdens ting for meg. Nada!

Sånn i ettertankens navn er jeg likevel glad for at jeg har valgt å bruke noen av mine sårt trengte fridager her for jeg har innsett at mitt hjemme ikke er her, men derimot der. Altså klapper jeg meg selv på skulderen og er fornøyd. Mens jeg gjør det sitter damen ved siden av her og kikker på meg. Hun ser akkurat så rar ut som jeg føler meg. (Dessuten kan hun ikke puste uten å lage snorkelyder, pussige katten...)