Taletrengt?

Joda, jeg er da taletrengt og jeg har da munndiarè, men mens jeg satt her og forsøkte å formulere den fine talen som bor i hodet mistet jeg flyten, og flyt er viktig, for det lærte vi av hovedpersonen i Fakta om Finland av Erlend Loe.

(Har jeg nevnt at dette er den morsomste boken jeg vet om? Og at jeg hadde lest den minst 23 ganger før en kamerat gjorde meg oppmerksom på at boken ikke har avsnitt? Jeg leser boken minst 2 ganger per år og jeg leste boken mens jeg ventet på at Gartneren skulle komme slik at vi kunne spasere på vår første date. Ahhh, fine minner...)

Men jeg mistet altså flyten, så nå sitter jeg der med 3 avsnitt uten sammenbinding. Man må jo binde dem sammen og de må høre sammen og på slutten av hvert avsnitt er det meningen at folk skal humre litt i barten. Jeg skal nok få dem til å humre i barten, for siden jeg ikke er familie antar jeg at jeg skal holde tale et stykke ut i middagen (og rødvinen) og da skal det rett og slett ikke så mye til. Jo, humring skal jeg få til, og så satser jeg på at jeg får krampelatter fra mengden når jeg forteller om den gangen jeg og Smiley (hennes søster) slo sammen våre samlede aktiva og betalte DogDamen 13,50 for å spise en glassmanet. Det hører med til historien at DogDamen brukte sine (meget hardt) tjente 13,50 på å kjøpe Ifa og bugg som alle tre spiste.

DogDamen har fått kallenavnet, ikke fordi hun er stygg som en bikkje snarere tvert i mot; hun er rett og slett vakker, hun har fått kallenavnet fordi hun driver med hundekjøring. Det måtte bli noe sånt som ble hennes liv, for hun er den eneste jeg kjenner som til dags dato (og i en alder av tretti) bare har sett 1 eneste film (Flukten fra hønsegården). Hun ser ikke film, hun ser ikke tv, hun er ute og lever. Der vi andre forteller ting vi har sett på fjernsynet forteller DogDamen fra livet. Hun er den av dem jeg kjenner som opplever absolutt mest, og det skal bli noen lykkelige barnebarn som kan sitte på fanget hennes og høre på hennes eventyr.

Hun, med sin sjarm og sin apetitt på livet, har hatt en del menn og jeg forstår fascinasjonen til mennene. Hun er så levende, glad og gjennomtrukket impulsiv at det er umulig å ikke ville være i hennes nærhet. Det jeg er spent på er å treffe han som fikk henne til å stoppe, han som fikk henne til å lene seg tilbake å ville være der for alltid. Han må være av et helt eget kaliber, mannen som fikk henne til å ville være hos ham for alltid.

Nå skal det sies at hennes utvalgte, Tyskeren, er kokk og jeg forstår at det måtte bli en slik mann som fanget hennes hjerte all den tid vi tilbragte størsteparten av tiden vi lekte hjemme hos meg i spiskammerset til moren min. Dogdamen er glad i mat, glad i livet og glad i alle rundt seg. Hun er udelt lojal, og uansett hva som skjer og hvor lenge det er siden man sist så hverandre, vet man at man kan lene seg mot henne og føle seg bedre. Når arbeidsnarkomanien min var på topp, altså adskillig verre enn den er p.t., var de eneste feriene mine turer til bygda hvor DogDamen skolerte seg. Hos henne kunne man puste med magen, slippe ut håret og fortelle om livet. Hun ler av deg, hun ler med deg og mens hun ler kjenner du at slitne munnviker kryper oppover mens latteren sakte men sikkert bobler frem i magen. Det er godt å ha en venn som du alltid er velkommen hos og som alltid får deg til å smile.

Alle skulle hatt en venn som DogDamen, og heldige Tyskeren får nettopp det, han får DogDamen til odel og eie for resten av sitt liv. Det er vakkert :)