Noen dager har jeg verdens mest takknemlige jobb

I dag er en sånn dag, og det er så godt for sjelen. Jeg har hatt en trist utkastelse på en leilighet for en tid siden, trist for eier (som har tapt mange penger) og trist for leietager (som var en kjempefin leietager, men som fikk økonomiske problemer uten å kunne hjelpe for det). I dag fikk jeg nøklene til boligen fra politiet, dro bort og hadde en visning, og fikk leid den ut. Eier taper mindre penger, jeg får ny fin leietager og jeg sender gode tanker til den gamle leietageren som faktisk hadde brukt tid på å vaske selv om han var kastet ut. Samtidig gråter jeg nesten litt fordi ingen (og da mener jeg INGEN) ville hjelpe denne mannen. På NAV syntes de tydeligvis det var en bedre løsning at mannen ble kastet ut, slik at de måtte få ham inn på en nødbolig, istedenfor å hjelpe ham i konkret vanskelig situasjon, slik at han klarte seg selv etterpå. Nei, jeg kan virkelig ikke gå inn på dette med NAV for det var ikke et slikt innlegg jeg skulle skrive, selv om jeg kan love at det på sikt vil komme et slikt innlegg, for jeg har virkelig ammunisjon nok! Ehhm, jo nettopp, takknemlig jobb; Jeg har leid ut en leilighet til den søteste iranske familien jeg har sett på veldig lenge. De er tydelig glade i hverandre, oppriktig interessert i å forstå hva jeg sier og de gleder seg til å begynne å innrede leiligheten. Jeg blir så glad av å ha med takknemlige og glade mennesker å gjøre. På kontraktsmøtet legger jeg merke til at fruen har et virkelig stygt arr som går fra kjevebeinet og ned til enden av halsen. Mens jeg svarer på spørsmålene deres kikker jeg på arret og lurer på hvem i all verden som har kunnet gjøre dette mot henne? Og så blir jeg stolt og glad av å bo i et land hvor hun kan få en ny start og hvor hun kan få lov til å bekymre seg over hvilke gardiner hun skal ha, og ikke om hun og hennes barn vil overleve vinteren.

Fine jobben, fine Norge og fine menneskene :)