Jeg krøp til korset...

... og ringte doktormannen. Jeg ringte doktormannen for 5 uker siden også, men da fikk jeg beskjed om at jeg kunne få time 21.desember. Jeg spurte doktormannens vaktbikkje om det var mulig å få time før, da det er akkurat nuh jeg er syk og ikke om 6 uker, men nei, niks, njet! Men i går altså kapitulerte jeg og ringte doktormannen (eller snarere vaktbikkja hans, siden det er bare henne jeg får snakke med) og kranglet meg til en time. Første stopp i denne bloggposten er å gi en stor piss-off til lekesekretæren som innbilder seg at hun har medisinsk kompetanse til å avgjøre hvorvidt jeg har fortjent en plass hos legen, hadde du vært kompetent til dette (din forbaskade sladrekjerring!) hadde du hatt doktor foran navnet ditt (for ikke å snakke om at du hadde hatt råd til noe annet enn hjemmepermanent!)

Neste stopp er altså besøket hos doktormannen (siden jeg med rimelig harde ordlag klarte å forsere vaktbikkja til slutt). Doktormannen stakk meg i fingeren, konstaterte masse betennelse og annen herk i kroppen og mens jeg var opptatt av å forklare ham at sekretæren hans oppfører seg som gud skriver printeren (doktorprinteren, den som minner om ungdomskolens, og som hoster og harker for hvert ark som tikker ut) ut 3 resepter og en sykemelding. "Hæ, sykemelding?" "Nei, jeg skal ikke ha sykemelding, jeg skal ha medisin." "Jo, du skal ha sykemelding" morsker han seg. "Aktiv sykemelding?" spør jeg med håp i stemmen. "Nei, du skal være hjemme å slappe av!" "Ehhhm, javel..." og jeg lurer på om det går an å late som at det er en aktiv sykemelding, for jeg har ganske mye å gjøre på jobb... "Og du må ligge ned og slappe av og gå tur og skrve julekort og hvis du ikke er bedre til tirsdag i neste uke må vi vurdere andre muligheter..." Veldig til truende oppførsel på doktormannen, tenker jeg, mens jeg slår fra meg tanken på å jobbe i løpet av uken og isteden begynner å lure på hva jeg skal gjøre en hel uke hjemme... Hjemme... Og helt alene hjemme for alle jeg kjenner er på jobb... Bais...

Tredje og siste stopp i dette innlegget er sutring over at det ene reseptarket er medisin som skal tas på morgenen til frokost. Ahhhh, the agony will not end! Jeg spiser ikke frokost, jeg er ikke borte fra jobb, jeg er ikke hjemme og koser meg på dagtid og jeg er ikke syk; ALDRI!!!!!! Men så sitter jeg her da, med mac`en til Gartneren på fanget mens jeg spiser yoghurt, samt drikker vann og kaffe, og tar lydig den gule pillen min. Etterpå skal jeg gå tur til jobben, levere den rosa lappen min og prøve å finne ut hvordan man løser en uke med meg på sofaen...

Ps: Gartneren stod tydeligvis opp i otta, for når han reiste avgårde på jobb i morgenen, hadde han fyrt i ovnen, satt frem mac`en og kokt opp kaffevann til meg. Jeg liker å bli passet på selv om jeg ikke liker at jeg er i en tilstand hvor jeg må passes på...