Mest overraskende av alt...

... er det å oppdage at dine foreldre er mennesker og at de kan bli syke. Det treffer deg som en kanonkule i magen og kvalmen har i grunnen intet sidestykke. Jeg har lyst til å kaste pc og mapper i gulvet og storme til Gardermoen for å fraktes hjem. Men hjemme er det ingenting jeg kan gjøre og her er det mye jeg kan gjøre. Jeg har forberedt sjefsmennesket på at jeg kommer til å reise nordover når min mor skal opereres og midt oppi det tenkte jeg at jeg er så langt unna... Jeg får ikke vært der for å gi en klem, ei heller får jeg sett hvordan det virkelig står til. Telefoner er fine dingser det, men man kan ikke lese øyne ut av dem og får heller ikke sett nyanser.

Jeg er glad for at de andre er sammen der oppe, og jeg tenker at selv om jeg ikke får roet magen får antagelig de det og jeg håper de har vett til å trekke litt sammen nå og løfte hverandre til et sted hvor det ikke er så guffent.