I wanna do like common people do...

... sang Jarvis Cocker på badet i går og jeg sang med for jeg også vil gjøre som vanlige folk gjør. Jeg vil gå fra jobb og være ferdig når jeg går. Men det er jeg ikke, for jeg må ta telefonen, rykke ut, snakke med og berolige, invitere og fraråde og absolutt alt annet som ingen fortalte meg at skulle være min jobb når jeg gikk på den ærverdige Handelshøyskolen BI for å bli eiendomsmegler. Jeg er sosialarbeider, ekteskapsrådgiver, jurist, økonomisk rådgiver, metrolog, allvitende og en generell drittkjerring. Jeg er flink, jeg er dust, jeg er overtalende og jeg er svak. I løpet av mine år på denne Handelshøyskolen BI hadde jeg fagene mikro-økonomi, makro-økonomi, økonomihistorie, matematikk og møkkafaget finansiering og investering. Jeg går nå 100% inn for å bytte disse fagene i 5 studiepoeng i faget ektefellenes samspill, 10 studiepoeng i luksusfellen og kredittsjekk-tolkninger, 30 studiepoeng med fordypning i Nav, 5 studiepoeng i kunsten å banke i veggen for å påvise fukt samt selvsagt 10 studiepoeng med muntlig eksamen i smalltalk for viderekomne.

Jeg har nå, i et par måneders tid, brukt all min tid på jobb. Min våkne tid som sådan, for jeg har tross alt ikke seng på kontoret. (Men velger å notere det bak øret, for det kan kanskje være en ide?) Jeg tenker jobb, snakker jobb, drømmer jobb og lever jobb. Jeg evner ikke lenger å snakke om noe annet, med noen, noe som gjør at de fleste som ikke er spesielt interessert i bolig, og ymse utfordringer i boligmarkedet som sådan, rett og slett ikke orker å høre på meg. Jeg gidder knapt nok å høre på meg selv, men ikke desto mindre går snavla jevnt og trutt 14 timer i døgnet.

I går hadde jeg 78 innkommende anrop og 34 utgående. Jeg hadde sendt 92 eposter og avholdt 3 visninger samt hatt 3 signeringsmøter. Videre hadde jeg sendt en rekke sms`er, laget 1 status på facebook og tatt testen for norsk statsborgerskap (mens jeg snakket med en kunde som antagelig hadde tatt valium for det gikk så saaaakte). Det brenner under beina på meg og bobler i hodet, og jeg kan legge til at jeg strøk med bravur på statsborger-testen og regner med å bli tvangseksportert tilbake til finnmarka nårsomhelst med mindre sjefen min har kontakter nok til at han fremskaffer en arbeidstillatelse.

Men det er dette jeg kan og det er dette jeg liker. Hva annet kan en hyperaktiv finnmarking med munndiarè bedrive? Hvis jeg ikke hadde vært eiendomsmegler hadde jeg blitt tvangsinnlagt. Som en fare for meg selv og andre. Uten mulighet for verken bedring eller løslatelse. Kanskje det er en hjerneskade eller kanskje det rett og slett er en mutasjon?

Min far liker å snakke, men ikke med hvemsomhelst og ikke om hvasomhelst. Min mor husker godt og snakker en del, men hun er mindre enn middels opptatt av eiendom og hun spør stadig om hva det egentlig er jeg driver med nå; "er det salg eller utleie av bolig du jobber med, Tenkerbell"? Min bror jobber som et uvær, men det er med praktiske ting og jeg er usikker på om han til dags dato evner å i det hele tatt slå på en pc. Hvordan ble jeg meg? Hvordan laget den hardtarbeidende mannen fra Møre og den eksentriske kvinnen fra isbreen meg? Vel, hvordan vet jeg jo selvsagt, for jeg har da en grei karakter i biologi, men hvordan ble gen-pool 1 og gen-pool 2 til gen-galskap 14?

Min nye kollega lurer på når jeg får tid til familie, venner og andre ting? Svaret er at det har jeg ikke. Når det brenner kan jeg klemme dem inn hvorsomhelst og nårsomhelst, men hvis det er bare generell oppdatering om livet må de nok vente til oktober, når verden roer seg ned og jeg igjen klarer å puste med magen. Jeg beklager til en og til alle, men jeg klarer faktisk ikke å si nei til jobb. Jeg evner ikke å si at de må vente og jeg gremmes av å takke nei til eller, gud forby, miste oppdrag fordi jeg har for mye å gjøre. Når jeg blir stor skal jeg lære meg det, men enn så lenge må jeg løpe.