What if this is as good as it gets?

Lurte Jack Nicholsen på i en film jeg så en gang. Jeg tenker på det en gang i blant, og da også idag; hva hvis dette er så bra som det blir? I så tilfelle er det fantastisk, for jeg er solbrent, jeg har vondt i smilerynkene og jeg ler fortsatt. Fine dagen som kunne by på all slags morsomheter!

På brygga i dag satt det en kar på bordet ovenfor meg mens jeg leste i en bok og ventet på en venninne. Han kikket på meg og vrælte umiddelbart til sine venner: "se på auan hennes, ho e nordlenning!" Denne episoden blandet med den der kunden kikket ut i lokalet og pekte på meg og sa: "deg har jeg en avtale med, du ser ut som en nordlenning, frodig", får meg til å kikke meg i speilet mens jeg lurer på hva det er som gjør det. Så lenge jeg holder den relativt store munnen min lukket burde det ikke være noe som indikerer at jeg fra nordafor folkeskikken. Min venninne Frøken Hurramegrundt ville imidlertid vært uenig og sporenstraks hentet frem pekestokken og pekt ut mine lave bein og mine høye kinnbein. Jeg ser det nå når jeg skriver det at det er der vi har blingset, vi som er fra nordafor folkeskikken, man skal ha høye bein og lave kinnbein og ikke motsatt. Det er rett og slett en glipp, antagelig skjedd idet russespriten gjorde sitt inntog og forandret nordfylket en gang for alle. (og før noen nå tror dette er på 1990-tallet, det er det ikke, det var pomorhandelen på 1800-tallet.)

Smil om morgenen

Jeg har vært på en ordentlig søring-date og det gikk finfint! Mer enn finfint faktisk, for jeg har storkost meg! Vi satt på et pledd, drakk medbragte øl, hørte på radio og fortalte skrøner. Vi spaserte passe brisne til en gourmetrestaurant, hvor vi (i parkklærne) ble målt opp og ned før vi under tvil fikk lov til å spise. Vi skravlet, drakk vin, vi fikk sprudlevann og ble fnisete. Jeg har sjelden hatt det så morsomt sammen med noen så lenge og jeg håper han kanskje vil leke sammen med meg en annen gang.

Jeg har lura litegranne på...

... når man skjønner at en venn faktisk har mer enn vennskapelige følelser. Jeg har funnet det ut: Det er når man ligger naken i senga sammen med en trivelig naken gartner mens vennen står drita full i døråpningen og vræler! Som man kanskje kan se for seg ble dette noe av en pinlig seanse og kanskje, bare kanskje, kan jeg le av dette om en stund. Det blir nok en lang stund til, for vrælingen ble avsluttet og senere etterfulgt av en rekke stygge tekstmeldinger. Da hjelper det lite at vennen senere blir edru og sender en hehe-beklager at jeg var dust-tekstmelding.

Ikke desto mindre lo jeg og gartneren litt av hele tøyset på morgenen da det faktisk gikk opp for meg at selv om jeg kjenner vennen gjør vel kanskje ikke gartneren det. Han må jo ha lurt på om alle helvettes ulver var ute på en gang i det han i meget koselige omfavnelser blir verbalt overfalt uten å skjønne helt hva problemet var.

Det var dette med å tenke før man snakker da...

Jeg gjør ikke det... Ikke litt engang, men det hender jeg tenker mens jeg snakker. Det hender også at jeg tenker mens jeg snakker og skriver epost. Hadde jeg hatt enda en arm skulle jeg jammen meg ha løftet vekter mens jeg tenkte, snakket i telefonen og skrev epost. Dette er en eiendomsmeglers hverdag; absolutt hver eneste kunde føler at deres henvendelse er den absolutt viktigste, og at jeg dermed må hjelpe dem UMIDDELBART!!! Jeg gjør så godt jeg kan, med begge armene og den litt for store munnen min. (Munnen min er forresten stor i alle betydninger, jeg er finnmarking og jeg klarer å få hele knyttneven inn i munnen! Slå den!) Jeg prater, forhandler, skriver, smiler, ler, kjefter og alt dette mens minst 5 kunder kjemper om oppmerksomheten min samtidig på epost, telefon, mobil og i lokalet.

De aller fleste kundene mine er fornøyd og jeg jobber knallhardt for at også de som ikke er det skal bli det. Men alle kundene er forskjellige; der den ene kunden blir irritert hvis jeg ringer for å gi ham oppdateringer for ofte, blir den andre kunden irritert hvis jeg ikke ringer 2 ganger daglig. Det å finne kundens rytme og ønsker viser seg gjerne å være en tyngre jobb enn å leie ut leiligheten. Ikke desto mindre er dette drømmejobben, jeg elsker å ha det travelt, jeg elsker å snakke med mennesker og jeg forguder å jobbe mot en løsning, selv der det synes håpløst. Jobben er utfordrende, morsom og utrolig givende, og jeg tar meg stadig vekk i å smile mens jeg snakker i telefonen. Jeg smiler når jeg svarer på epost og jeg smiler til ørene idet jeg ser at jeg får løst en sak.

Når det står på som verst sier man at det rocker og månedsslutt er alltid rockedager, for alle skal inn og ut av leiligheter, det er utflytting, innflytting, bortflytting og nedflytting. Dette er min favoritt-tid! For like mye som jeg er en skravler av dimensjoner er jeg det mest ufyselige konkurranse-mennesker som er skapt! Jeg ser på tavlen på veggen at jeg leder med 29 poeng på 2.plassen, fryder meg og løper mer! Man ligger ikke godt an på 1.plassen før man har det dobbelte av 2.plassen og jeg er der hvis jeg bare løper gjennom helgen også mens det flagrer kontrakter, søknadskjemaer, innflytningskjemaer og smil i kjølvannet av den dresskledde rocke-megleren!

Jakten på de gode bloggene

Jeg har lett med lykt og lupe, jeg har gjennomført konkurranse på bloggen og jeg har saumfart mine favorittbloggers lenkeliste i jakten på flere gode blogger. I løpet av årene har jeg fulgt en rekke bloggere og et par av dem har gitt seg, mens andre igjen har endret frekvensiteten i bloggingen. Dette medførte at jeg ikke hadde nok gode blogger å kose meg med til morgenkaffen, all den tid morgenkaffen til et A-menneske består av mer enn en kopp. Dette er nå endret for i går fant jeg tryllebloggen: Sonitus. Her er det noen som faktisk har tatt jobben med å legge ut små sammendrag av bloggenes verden og man kan slik sett finne flere perler og gode innlegg i løpet av meget kort tid. Genialt, ganske enkelt genialt!

Det er valgene våre langt mer enn evnene, som forteller hvem vi virkelig er...

... sa faktisk mammaen til Harry Potter. Jeg er imponert og veldig enig! Det føles godt å ha flyttet og beslutningen var klok. Noe alle mine beslutninger er i etterkant for jeg rekker jo aldri å se hvordan det hadde endt opp dersom jeg hadde valgt annerledes. Flyttingen av bloggen er en ørliten beslutning sett i forhold til alle dem jeg har tatt i løpet av det siste året, men ikke desto mindre preges også denne av tilfredshet så snart valgets øyeblikk var over. Så nå sitter jeg her da, viftende på barkrakken min i stua, mens stortåa smiler av koselig og morsom melding fra Gartneren. Det gikk veien og jeg ser frem til å møte en mann som får meg til å le i nærmeste fremtid.

Min venninne Frøken Hurramegrundt har sørget for at jeg fikk middag i dag, og ikke noe tull heller, da hun dro på med en tre-retters som Finanskrise-Eiendomsmegler-Bell ikke har sett makan til på lenge! God og mett blogger jeg med en pakke solsikkefrø i vesken. I min forrige blogg hadde jeg et blomsterprosjekt; jeg kjøpte nemlig en håndfull kaffebønner som det var meningen skulle vokse opp og bli til mange små kaffebønner. Det gikk imidlertid like godt med dem som det gikk med min forrige flamme og krukken står stusselig og forlatt full av jord, men tom for grønt, i et hjørne. Frøken Hurramegrundt vet imidlertid råd og donerer, som nevnt, en pakke solsikkefrø, i den forhåpning at når Gartneren kanskje viser sitt blide åsyn her har jeg litt grønt som gjør at han føler seg hjemme. En faaabelaktig tanke og jeg skal gledelig informere om fortsettelsen i det grønne!

Oppvokst i ishavet...

... og særdeles lite kjent med dette med flørting i forhold til dating føler jeg nå at jeg er ute på litt smådypt vann. Jeg skal forsøke å gi et smilende inntrykk til en koselig gartner som jeg fikk sett naken i helgen og det er så skummelt!!! Jeg som ellers er en liten morsomhet hele meg, i hvert fall tror jeg det selv, sitter nå med kiling i magen og formulerer og reformulerer melding.

Kanskje, bare kanskje, har han ørlite grann lyst til å leke med meg? Kanskje, bare kanskje, blir dette en morsom liten vårlek, som får meg til å smile hele veien til Spania om en drøy uke? Jeg får tenke som min kjære Prinsesse SuperVero, hva er det verste som kan skje? Hvis han ikke svarer er ingenting forandret og verre er det ikke. Jeg hører den muntre stemmen hennes i hodet, mens jeg skriver dette. Hun har et poeng, jeg kaster meg over telefonen og sender meldingen før jeg ombestemmer meg!

Oioioioi, nå kribler det i venstre stortå!

Tenkerbell sladrer om livet...

... både sitt eget og andres!

Jeg løper videre i Blogspot mens tryllestøvet ligger som en hale etter meg. Bloggen vil, som man kan anta av overskriften, inneholde godbiter fra både mitt og andres liv, og jeg skal gjøre mitt aller beste for å gjøre det så saftig som overhodet mulig!

Hei hvor det går, sang Tenkerbell skjærende, før hun tok snippvesken sin og løp på jobb!