Jeg har gjennom mange år skrevet små noveller, utkast til lange romaner, forsøk på dikt og lange betraktninger om mitt eget liv. Jeg gløtter innom Forfatterbloggen fra tid til annen og er nesten på nippet til å kaste meg ut i det. Bare lempe ut mine ord, for å få respons, kritikk og kanskje litt ros. Men jeg tørr ikke, det er skummelt og jeg er i selvkritikken klar over at det ikke er godt nok. Ordene mine er ennå ikke gode nok, de forsvinner i de andres gode ord og dermed forblir de liggende i mappen Mitt. Bloggen her er ikke like skummel, for den er hverdagslig. Den er dagliglivet mitt, og ingen kan kritisere m
itt liv, for det er som det er. Det skumle består i at noen skal kunne se, vende på og vri ord som ikke er mitt liv. Det er litt som når jeg tidligere proklamerte at jeg ikke danser, jeg rocker, og ingen kan si at man ikke kan rocke... Jeg var, like mye som John Irwings Garp, overbevist om at det var forfatter jeg skulle bli når jeg ble stor. Nå er jeg ikke like sikker, for det som definerer en forfatter er vel ikke at han skriver, men at andre faktisk liker det han skriver. Jeg er redd jeg er i ferd med å bli stor, og jeg er redd for at jeg er en adskillig bedre megler enn jeg er skribent, så da døde litt av Garp`en i meg...
Jeg har gjennom mange år skrevet små noveller, utkast til lange romaner, forsøk på dikt og lange betraktninger om mitt eget liv. Jeg gløtter innom Forfatterbloggen fra tid til annen og er nesten på nippet til å kaste meg ut i det. Bare lempe ut mine ord, for å få respons, kritikk og kanskje litt ros. Men jeg tørr ikke, det er skummelt og jeg er i selvkritikken klar over at det ikke er godt nok. Ordene mine er ennå ikke gode nok, de forsvinner i de andres gode ord og dermed forblir de liggende i mappen Mitt. Bloggen her er ikke like skummel, for den er hverdagslig. Den er dagliglivet mitt, og ingen kan kritisere m
itt liv, for det er som det er. Det skumle består i at noen skal kunne se, vende på og vri ord som ikke er mitt liv. Det er litt som når jeg tidligere proklamerte at jeg ikke danser, jeg rocker, og ingen kan si at man ikke kan rocke... Jeg var, like mye som John Irwings Garp, overbevist om at det var forfatter jeg skulle bli når jeg ble stor. Nå er jeg ikke like sikker, for det som definerer en forfatter er vel ikke at han skriver, men at andre faktisk liker det han skriver. Jeg er redd jeg er i ferd med å bli stor, og jeg er redd for at jeg er en adskillig bedre megler enn jeg er skribent, så da døde litt av Garp`en i meg...
3 kommentarer:
Jeg er her klar for gjennopplivning: Ordet skummelt er et ord, frykten for å mislykkes (forøvrig innbakt i den norske folkesjela) er en følelse (ikke verre enn at du ler av venner som faller i en trapp feks) OG forfatterbloggen er et nettsted.ikke verre enn det) Tror du lista der er høy, så er den det for deg. Men ikke for alle andre der inne (har jeg merket meg både tydlelig og vel.) Forfattere er (nesten) som mennesker... de har forskjellig smak og stil. Noen kommer til å elske det du skriver, og andre vil kritisere. Akkurat som i resten av verden. Akkurat som å være megler... Trenger jeg å dytte mere nå?? Jeg kan ta rennefart også jeg, hvis ikke dette hjelper. Trekk pusten og kom deg opp av srivebordskuffen. Det er bare sunt å finne ut hvor man selv står. Ikke i forhold til andre, men i forhold til seg selv.
Je tørss itte!!!
Jeg gir deg to uker... Spørsmålet er ikke tørr tørr ikke, det er: har du lyst?
Legg inn en kommentar