Så hva var det da?

Jeg vet ikke, jeg aner faktisk ikke hvorfor jeg tillot meg selv å bli så til de grader tråkket på. I retrospekt ser jeg jo at jeg stadig vekk forsøkte å fjerne elementet, men jeg gjorde ikke noen god jobb. I løpet av perioden fra september til april vekslet jeg mellom den fullstendige lykke og helt katastrofe-stemning. I slutten av april var selvtilliten så til de grader rasert at jeg sluttet å se meg i speilet. Jeg er på bedringens vei, og det hender jeg smiler til meg selv i speilet nå, men ikke desto mindre føler jeg at jeg burde klare å identifisere hva det var som gjorde at jeg tillot katastrofen slik at jeg kan unngå den en annen gang. Jeg anser meg selv som et relativt oppegående selvstendig menneske, men dette vitner hverken om oppegående eller selvstendig. Den selvstendige delen av meg som faktisk virket forsøkte å ta kontroll ved jevne mellomrom, men en eller annen del av meg saboterte forsøket.

Så hvordan var det da, var dette den såkalte kjærligheten? Nei, langt derifra... Det var noe helt annet, det var en slags rar avhengighet som jeg antar vokste ut fra bruddet, et slags substitutt for det som hadde vært. I et forsøk på å komme meg videre gikk jeg isteden inn i et lukket, destruktivt og dysfunksjonelt forhold. Jeg er skuffet over meg selv og jeg skulle gjerne hatt det ugjort. Men det går ikke, så isteden akter jeg å lære noe fra dette. Prinsesse SuperVero pleier å si at alle mennesker som kommer inn i livene våre har en misjon, noe vi skal lære eller oppleve, for på den måten å vokse. Jeg kobler dette sammen med det min kjære bloggheks sa for en tid tilbake i forbindelse med at hun kikket i kortene: Ta vare på selvstendigheten din, den gir deg sterke fordeler. Ja, den gjør det, og jeg skatter den adskillig høyere nå enn jeg gjorde før, for nå har den faktisk stått for fall. Jeg var i ferd med å ofre hele selvstendigheten, selvbildet og hvem vet hva mer, for ingenting...

Midt oppi hele katastrofen så jeg mine nærmeste forsøke å hjelpe, forsøke å få meg til å åpne øynene. Jeg er dere evig takknemlig, for uten noen å lene seg mot vet jeg ikke om jeg hadde stått like rakrygget nå. Fine menneskene som stod ved siden av meg når det stormet, og som hjalp til å plukke opp restene når det løyet. Jeg lover hver enkelt av dere å stå der hvis dere noen gang havner i uværet, for jeg er uendelig takknemlig. Takk...