Om 3 dager har jeg ettårsjubileum…

Mitt eget ettårsjubileum, satt på dagen hvor jeg hoppet ut i det store uvisse. Året har vært preget av mye trist og en del av min uskyld har blitt borte på veien, i den grad man kan snakke om uskyld når det gjelder meg. Jeg har mistet en del av de jeg anså som gode venner, de ble bare borte, og nå vil jeg faktisk ikke ha dem tilbake. De kan bli der de er, for året har vist meg at jeg klarer meg uten dem. Bruddet viste meg også de styggere sidene til en mann jeg hadde levd sammen med i mange år, og den første tiden var vanskelig. Jeg er ikke typen til å fly rundt å snakke til alle og enhver når jeg har det vanskelig, jeg trekker meg heller bort, slik at de rundt meg skal slippe og plages med en mutt Tenkerbell. Jeg vet det ble sagt mye usant om meg, og jeg vet at en god del av det usanne fortsatt henger igjen. Jeg ser det i blikkene fra tid til annen. Det er imidlertid ingenting jeg får gjort med det og jeg velger (på den staeste og mest ukuelige måten jeg vet om) å overse det, mens jeg tenker at de som bryr seg om meg kjenner meg og vet hvordan verden henger sammen. I løpet av året har jeg også brent meg på fingrene så til de grader at jeg nå går rundt med grytelapper parat til enhver tid. Urettferdig overfor den som nå streifer rundt og gløtter på hånden, ja absolutt, men også dette må være sånn. Brent pike skyr ilden… Nei, det er feil for ordtaket går slik: brent pike passer på seg selv og sørger for at hun ikke blir brent igjen.

Selv om illusjoner har brast fortere enn trær faller i skogbrann og selv om fingrene har store stygge blemmer har dette også vært et fint år. I løpet av året har jeg oppdaget at beina mine er større enn de ser ut til, for jeg klarer å lande på dem, til og med når fallet er høyt. Jeg har møtt mange fine nye mennesker og jeg har opplevd mye. Livet mitt er rikere, livligere og adskillig mer aktivt enn det var tidligere. Det neste året skal bli like rikt, like livlig og like aktivt som det forrige, for også det har jeg bestemt.