Jo, nettopp, feighet... Det slo meg i går at jeg er kommet dit at jeg er blitt ganske så betatt av denne Gartneren, og med det følger selvsagt den nevrotiske magen. Jeg er ikke nevrotisk hele tiden, men jevnt og trutt tenker jeg at dette kommer til å ende på røven... Nevrotikeren i magen skriker med jevne mellomrom at dette (les: Gartneren og tiden sammen med ham) må jeg bare skjære bort før vi kommer til røvpunktet og jeg blir såret, mens gleden i magen mumler at det ikke kommer til å gå på røven og hvis det nå skulle komme til å gjøre det har jeg hvert fall hatt det veldig fint i mellomtiden.
Jeg tar meg selv i å lure på hva han skal med meg, og jeg lurer på hvorfor han gidder å leke med meg. Det er meningen vi skal finne på noe i kveld, men mens jeg stod i dusjen på morgenen ropte nevrotikeren at jeg kunne se å holde meg hjemme. Jeg tviler imidlertid på at jeg gjør det, for godfølelsen i magen pleier å vinne kampen om tiden min. Jeg lurer på om det er bare meg eller om han også tenker sånn. Om han også fra tid til annen lurer på om jeg er i ferd med å løpe min vei...Tiden med Gartneren er fin og det hviler en spennende og fredfull ro over meg når han er rundt meg. Jeg skulle ønske jeg kunne vært like bekymringsløs som andre mennesker, og jeg skulle ønske jeg kunne gitt nevrotikeren i magen en overdose valium slik at han en gang for alle ble stille...
3 kommentarer:
I hear you, sister! Det er bare egoet ditt som tuller med deg, og nærer seg på din usikkerhet, prøv å huske det :) Kos deg og nyt så godt du kan - det kan jo hende at den nevrotiske magen egentlig er forelskede sommerfuglvinger?
Sånn er det å være forelsket....
Fredfylt: ja, du har nok helt rett. Kanskje det er usikkerheten jeg burde lokalbedøvet med valium isteden...?
Sadie: Ja, det er et helvete! Jeg lover på tro og ære at dette er absolutt siste gang jeg legger ut på det forvirrende forelskesvaset!
Legg inn en kommentar