Selvoppholdelsesklubben for det dysfunksjonelle hode

Så snart jeg begynner å merke at de blir borte for meg, reellt eller ikke, begynner selvoppholdelsen å jobbe med å skyve de bort. Den igangsetter jobben med å fokusere på de mindre bra ting og det den begraver effektivt de gode ting. Selvoppholdelsen gjør en så god jobb at jeg gjerne ikke merker det, her jeg er opptatt med å savne mennesket. På sin reise gjennom ferien er ikke Gartneren spesielt tilstedeværende, noe jeg ikke kan klandre ham, for jeg hadde nok også levd i nuet dersom jeg hadde besøkt Amerika. Jeg tviler på at jeg hadde sendt små statusrapporter, og kanskje små smil, gjennom eteren bare for å sørge for at den andre ikke ble nevrotisk. Ikke aner vel Gartneren heller at jeg er nevrotisk, siden jeg gjør mitt ytterste for å fremstå som et ordinært dame-menneske uten alt for store rariteter når jeg er rundt ham. Men ståa er nå en gang sånn at mens jeg gjør mitt ytterste for å ikke foreta meg noe som helst disse få dagene, gjør selvoppholdelsen det den kan for at jeg ikke skal bli såret. Mottoet synes å være stikk før noen stikker, skjær før andre rekker det, bli kald før den andre fryser og ikke minst bli borte før han rekker å dra...