Speil, speil på veggen der...

Jeg føler meg crap (eller den direkte nordnorske versjonen; kræpp) for tiden, og må innrømme at det unnslipper en liten åhhhh hver eneste gang jeg kikker i speilet. Klærne er feil, håret er stygt, kroppen er tjukk og så har det hendt noe rart med ansiktet. Jeg vet jo selvsagt at det verken er speilet eller kroppen det er noe galt med, men at det derimot er hodet som er problemet. Jeg har i en ukes tid forsøkt tjuvtrikset med å smile til meg selv i speilet, mens jeg tappert satser på at hodet blir lurt av tennene og syns jeg er fin igjen, men fullstendig fånyttes. Like mye som speilbildet er feil er smilet beint ut uekte, og det lurer ikke engang meg selv.

Jeg lurer på hva folk ser når de ser meg og jeg lurer på hvilke tanker de gjør seg? Ser de det samme som meg? Er inntrykket likt eller ser de en annen meg? Hvem er jeg i andres hode og hvordan ser jeg ut?

Vi deler alle ut biter av oss til folk, men ingen av dem sitter vel på det store og fullstendige puslespillet vi selv har i hodet. Ja, det er akkurat slik jeg ser det for meg; alle rundt meg har noen puslebiter av meg, noen mange og andre færre, men ingen av dem ser hele bildet. Og ingen kan noensinne se hele puslespillet, for det vil alltid være noen biter som man ikke slipper. Noen av brikkene er for stygge, for triste og for ensomme til å deles.

Så hva gjør man da? Man satser på at speilbildet forandrer seg snart og i mellomtiden begraver man seg i arbeid mens man lykkepustende konstaterer at man ikke trenger å være vakker (i hodet) for å megle.