Jeg lurer på hva folk ser når de ser meg og jeg lurer på hvilke tanker de gjør seg? Ser de det samme som meg? Er inntrykket likt eller ser de en annen meg? Hvem er jeg i andres hode og hvordan ser jeg ut?
Vi deler alle ut biter av oss til folk, men ingen av dem sitter vel på det store og fullstendige puslespillet vi selv har i hodet. Ja, det er akkurat slik jeg ser det for meg; alle rundt meg har noen puslebiter av meg, noen mange og andre færre, men ingen av dem ser hele bildet. Og ingen kan noensinne se hele puslespillet, for det vil alltid være noen biter som man ikke slipper. Noen av brikkene er for stygge, for triste og for ensomme til å deles.
Så hva gjør man da? Man satser på at speilbildet forandrer seg snart og i mellomtiden begraver man seg i arbeid mens man lykkepustende konstaterer at man ikke trenger å være vakker (i hodet) for å megle.
4 kommentarer:
Se! Du greier det jo helt fint!
Godt skrevet, godt innhold og god metafor. Jeg tror det finnes like mange bit-bilder (eller rettere sagt forestillinger) om oss, som det finnes mennesker som møter og ser oss...
men tross alt; jeg ser ikke bort fra at du må skifte lyspære ved speilet eller at det er noe feil med speilet... Desuten er du vakker når du ikke smiler også. Av og til er det deeeiilig å ikke smile det fnugg. Helt antismil! Faktisk så deilig at man nesten begynner å le...
Du er jo absolutt nydelig kjære deg! Ikke tro noe annet!
Men vi har jo alle dager hvor man føler seg dritt til tider desverre. Gjelder å finne de små tingene som drar deg tilbake til ditt virkelige fantastiske jeg;)
Du drikker deg steinfull på whisky i helga og mandag vil du føle deg fri, fordi søndagen ville ha vært din verste dag i ditt liv.
Legg inn en kommentar