Fridag, hva?

Gartneren strøk avgårde før fanden fikk sko på bena og jeg strakk meg, gjespet og sovnet igjen. Senere, mens han er travelt opptatt med å fremskaffe sommerblomster til det ganske land, strekker jeg meg igjen og lurer på hva jeg skal fordrive dagen med.

Jeg er i et rart melankolsk humør, delvis født av nattens drømmer og delvis av U2 som insisterte på å være på radioen min mens jeg laget kaffe. Jeg tenker på de som er borte, de som er delvis borte og de som faktisk har blitt igjen. Det hender jeg savner dere som er borte, for noen ganger skjer det ting der dere skulle vært. Jeg ga Musikkens dag til Gartneren i bursdagsgave, men det viser seg at han med alle mulig sannsynlighet ikke kan være med. Mens jeg tenker på å reise til Musikkens dag alene får jeg isteden lyst til å bruke den helgen til å besøke min mor i Sneland. De jeg tidligere har vandret musikkfyllt rundt med på denne dagen er enten borte eller delvis borte, og nå vet jeg ikke om vi har noe å snakke om hvis vi møtes.

De som er delvis borte vet jeg at jeg kunne vært flinkere til å holde kontakten med, og så ville de ikke vært borte i det hele tatt, men jeg orker ikke å være den som alltid ringer, alltid besøker, alltid er på. Jeg gjør litt som den lille prinsen og slipper dem fri, hvis de er glad i meg vil de komme tilbake, og hvis ikke var de likevel aldri mine.

På veien har jeg funnet noen nye, gjenoppdaget noen som allerede var der og holdt sammen med et par. Disse fyller nå livet mitt og det er fint. Vennene som liker de tingene jeg liker, og som snakker samme språk som jeg gjør nå. De som vet hvordan dagsformen min er fordi de bryr seg, og jeg vet hvordan deres dagsform er og jeg bryr meg. Jeg liker mitt "nye" liv, men av og til får jeg altså flashbacks til det som var for 2 år siden, 4 år siden, 6 år siden og 8 år siden, og som jeg har krevet tidligere; jeg lurer på hva dere gjør, hva dere tenker, hvor dere er og ikke minst hvem dere har blitt.