Tenkerbell leker med Norwegian

Når man har familien sin spredt for alle vinder er det en utfordring å få hilst på alle, og da i særdeleshet når man er arbeidsnarkoman og har utpreget motvilje mot å forlate kontoret. I dag har jeg likevel klart kunststykket å bestille billett for å reise til min mors hjemplass Sneland. Etter å ha prokastinert i nærmere 8 måneder var det vel strengt tatt på høy tid også, dessuten kunne jeg ikke med god samvittighet planlegge tur til Kristiansund før jeg har fått unna turen til Sneland.

Jeg møter altså min mor i Sneland og det er 18 måneder siden jeg så henne sist. I august tar min far ansvar og skal etter planen komme å besøke meg her i vakre Vestfold, han er det bare 13 måneder siden jeg så sist. Min bror og hans storfamilie er fortsatt på planen, og siden det er hele 18 måneder siden jeg har sett dem også er det vel på høy tid at jeg får lagt inn en aldri så liten visitt den veien. Det er for øvrig den som er vanskeligst å passe inn i en hektisk hverdag all den tid den ferden fordrer flere fly eller en lengre kjøretur hele veien til ishavet. Likevel er det enklere for meg å ta turen til dem enn om de (alle 7) skulle buksert seg til meg. Jeg ser mitt ansvar, og jeg tar det, bare ikke akkurat nå, for nå er jeg opptatt med å sy sammen resten av sommerens program.

Vi, altså jeg og Gartneren, skal i bryllup i Troms i august. Bryllupet tegner til å bli en morsom affære, all den tid vi lander i Tromsø, må komme oss til Vengsøya selv, blir hentet der i båt og fraktet til vielse på Gåsvær, for så å fraktes videre i båt til Ljøsøya hvor festen skal avholdes. Etter vel ferdig bryllupsfest skal jeg vrenge av meg bunaden og kle på meg telt, for når bryllupsfesten arrangeres på en øy hvor det ikke er strøm, vann eller hus må man sove i telt. Dette blir heidundrende fint!

Norwegian må elske emigrerte finnmarkinger som fortsatt har familie langt bort og langt opp. Jeg blir litt kvalm av at jeg i år kommer til å gi Bjørn Kjos så mange penger, men på den andre siden liker jeg tanken på at smilende Mr.Norwegian får dem bedre enn at katastrofestyrte SAS skulle fått dem! Videre skulle jeg gjerne slått et slag for Widerøe, siden de har så innmari god te på flyene, men teen er dessverre ikke verdt 1000 kroner per flytur. Hadde de derimot fortsatt ført appelsinsjokoladen Always i utsalgsvognen sin hadde de hatt meg, banna bein.

Nå venter Drammen, Holmestrand, Horten og Tønsberg samt 32 interessenter på at jeg skal sette meg i bilen for å vandre meg gjennom visningsmaraton. Når jeg er ferdig med det skal jeg lete frem sekker, kofferter og bager, mens jeg manner meg opp til den forferdelige pakkingen!