Noen ganger...

... er bloggelysten så sterk at jeg starter på 8 forskjellige innlegg i hodet i løpet av en dag. I dag er en slik dag, men siden dagen har vært travel som fytte har jeg ikke rukket å notere stikkord annet enn mentalt og sammendraget er dermed bare basert på elendig husk.

Intervalferie har sine fordeler...
... men det har virkelig sine bakdeler også. Der jeg var oppvakt og uthvilt på mandag og tirsdag bragte onsdag med seg matt og torsdag sliten. Jeg tenker på å finne meg en annen jobb og jeg tenker på å finne meg et annet liv. Det er lettere å lage nytt enn å reparere gammelt, i hvert fall når man må gjøre det på egen hånd.

Dere vakre kunder...
... som maler fredagen min glad og sørger for at jeg får tilbake troen på menneskeheten. Dere som ringer meg og er høflige, dere som spør pent, dere som sier takk og dere som forstår at jeg ikke kan trylle. Dere vakre kunder som gjør at jeg har lyst til å fortsette å megle, jeg vil gjerne rette en stor fredagstakk til dere, og jeg byr dere et glass rødvin hvis dere skulle spasere forbi terrassen min i kvelden. Helgen blir en fin helg, og en koselig arbeidshelg, ene og alene for at akkurat dere besøkte meg i fredagen. Takk!

Jag vill seie høgt og klart vad jag finner underbart...
... (fritt etter Lisa Ekdahls vakre sang Benen i kors). Mens jeg løper gjennom dagen tar jeg meg selv i å tenke på hva du gjør. Jeg ser for meg vanning, paddeleting (selv om dette antagelig er noe du bare bedriver til ære for meg når jeg er i gartneriet), pakking, pussing og bittelitt snakking med blomstene dine (selv om du ler av meg når jeg gjør det). Jeg lurer på om du tenker på meg og jeg undrer på om jeg skal leke med deg i kvelden. Mens jeg tenker på deg tenker jeg på smilet ditt, latteren din, den ubevisste kosingen, småsnakk og flørting. Jeg er spent på å vise deg til familien min selv om jeg vet at de vil like deg. De vil alle se at du gjør meg glad og de vil se at du er snill. De vil vite at jeg har funnet en som passer, for meg, til meg. Det skal en stor mann til for å holde meg (og ikke minst holde ut med meg) og jeg er glad for at du virker som å klare oppgaven.

Det er godt å være norsk i Danmark...
... men det må jammen meg være bra fint å være svensk i Norge også, for vi har en brøte av dere her. Ikke misforstå, svensker er fine folk de, likevel tok jeg meg selv i å tenke gjennom mine svenske kunder her jeg tok en sigarett mellom gulvvask og baderomskloring. Jeg tror ikke jeg har en eneste sedvanlig svensk kunde, de er alle et snev av usedvanlig. Mulig dette er en tilfeldighet, men når jeg tenker gjennom mine mer internasjonale kunder (les; ikke oppvokst i Norge) er det faktisk ikke noen annen nasjonalitet som skaper mer hodebry. Man skulle tro at relativt like normer og nogenlunde forståelige språk burde lage et godt samarbeid, men nei. Det er svensken som brukte 2 timer på å forklare meg hvordan avtrekksviften fungerte (som om jeg var oppvokst på månen og dette var en fundamental nyvinning for meg) og det er svensken som ringte og hadde grodor (frosk) i stuen. En annen svenske ville ha meg til å komme å se på terrassen som var ødelagt fordi plankene blablablaetellerannetjegikkeforstod han kunne ikke trå på dem. Her viste det seg at plankene var skrudd fast med et mellomrom på 1 og en halv cm mellomrom slik at snøen lettere kunne falle gjennom sprekkene og ned i bølgeblikket under for så å smelte ned i takrennen, og alle satt godt fast, men han mente altså at han kunne falle ned i sprekken. Jeg kikket på ham og tenkte at hvis den ølmagen fikk plass i sprekken skulle jeg jammen meg spandere både ny terrasse og Grete Roede-diplom på ham. Vi har også sinte-svensken som skal döda meg hvis jeg tar saken, med at han har ødelagt ventilasjonssystemets motor, til forliksrådet. Saken tikker og går mot et forliksmøte og så vidt jeg kan bedømme er jeg fortsatt i live. Det er mange flere svenskehistorier gjennom min 6-årige meglerkarriere og hvis jeg ikke blir dödat av sinte-svensken lover jeg at jeg skal fortelle flere.

Pang! Du er død!
... Dette er ikke et innlegg jeg tenkte på i løpet av dagen, men derimot akkurat nå når jeg satt og skrev på det forrige avsnittet. Det gjør ikke lenger inntrykk at noen skal drepe meg, som megler får du dette servert jevnt og trutt og etter den 5. gangen blir man rett og slett ikke redd lenger, man bare mister lysten på å snakke med vedkommende siden alt vett tydeligvis har flyttet og glemt å sende flyttemelding. Stadig vekk skal noen ta livet av meg, de skal komme innom kontoret å snakke meg til veggen, de skal anmelde meg (stakkars politi-mennesker som jobber i skranken, de spyr vel neste gang de hører navnet mitt), de skal ringe avisa (de fleste av gangene sitter jeg og håper at de gjør det, og at de i avisa treffer på en journalist som er dum nok til å skrive artikkelen, for dette er reklame man rett og slett ikke kan kjøpe for penger), de skal lage livet mitt til et helvette og de skal snakke med sjefen min. Jajaja, ring avisa, snakk med sjefen, anmeld meg, snakk meg til veggen og lag livet mitt til et helvette. Det beste, kjære sinte kunde, hadde vel vært om du snakket rolig med meg slik at vi kunne løst dette sammen. Trusler biter ikke på, smil derimot lager vei i vellinga. (Vei i vellinga, hva er dette for et dumt ordtak? Har jeg laget det selv? Velling, er ikke det grøt? Jeg forstår det rett og slett ikke...)

I Finnmark er det langt mellom husene...
... og dersom det likevel skulle lykkes deg å lage så mye støy at den kunne truffet naboen kan du være sikker på at den likevel ikke gjør det for nordøsten (vinden) tar det med seg til Russland. Her på det sentrale Østlandet derimot har jeg en nabo med nybakt kolikkbaby, en rekke skjærer i en stor bjørk, en nabo som har soveromsvinduet sitt rett ved siden av bjørken og som stadig klapper til skjærene for å få dem til å flytte (jeg tror de tar det som applaus og blir oppmuntret til å kakle mer), en nabo som leverer nabovarsel fordi hun skal ha fest men festen ble ikke mer høylydt enn at jeg overdøvet den med en fjert, en nabo som har satt opp et 2 meter høyt gjerde for at han ikke skal se meg når han er i hagen men som likevel ikke bruker hagen sin fordi han valgte et gjerde med sprekker så jeg ser ham fortsatt og en nabo som er så mye borte at jeg føler at jeg har hele hagen for meg selv. (Faktisk så til de grader at jeg tjuvlånte hagemøblene hans noen timer når jeg hadde festivalfrokost og det kom flere mennesker enn jeg hadde hagemøbler. Han tilgir meg nok, siden jeg vasker trappa for ham annenhver uke.) Jeg vet at mange her sørpå har solide nabokrangler for alle disse tingene og enda rarere ting, men jeg syns det er fint å høre at det lever mennesker rundt meg, så jeg klager ikke. Så får de heller tilgi meg at det tidvis støyer litt fra det alltid åpne soveromsvinduet mitt...

(Dette er bare en parentes, og hører overhodet ikke til de øvrige avsnitt, men jeg syntes jeg måtte fortelle at her jeg sitter på terrassen, med rødvin og stearinlys og skriver, kastet akkurat tittingen som bor i takrenna et tomt og ødelagt egg i hodet på meg. Kanskje tittingbarna er blitt russ allerede? Jeg venter på at terrorsangen Botten Anna skal dundre fra oven.)

Kjære vakre Gartneren min...
... Jeg syns det er så koselig at du har nøkkel. Jeg syns det fint når du er her når jeg kommer hjem fra en lang dag på jobb, og du står i bar overkropp og lager herlige middager til meg. Jeg blir så glad av at du sniker deg inn i nattens mørke og sniker deg inntil meg og hvisker at du liker meg. Men noen ganger vil jeg sitte alene og trykke på tastaturet eller lese bøker å tenke på ingenting eller terrorvaske bort uhøflige og slemme kunder. Jeg er bare ikke noe flink til å fortelle det til deg. Mesteparten av tiden vil jeg leke med deg, men av og til vil jeg være alene. Jeg er redd for at du skal bli lei deg hvis jeg sier det. Jeg er redd for at du skal slutte å komme, være her, kose deg her. Jeg er redd for at ting blir ødelagt. Men jeg håper du forstår at du har to baser og at jeg bare har en. Du kan låse deg inn her når dagen går deg i mot og treffe meg, eller du kan låse deg inn hjemme hos deg selv og ikke treffe noen. Du har luksusen med å ha et bonushjem, der du har all rett og ingen plikter. Jeg liker at du har meg og mitt som ditt bonushjem, men noen ganger vil jeg ha det som mitt bonushjem alene... I kveld har det vært mitt bonushjem og nå gleder jeg meg til du kommer og låser deg inn. Jeg er gla i deg og jeg er takknemlig for at du synes å forstå uten at jeg sier det.

Det var bare 6 innlegg (eller deler av dem som sådan), men de 2 siste forsvant antagelig i den ureglementerte forbikjøringen min i ettermiddag. Nå skal jeg skrive enda ett innlegg om det fantastiske bryllupet (aha, der er det sjuende, da mistet jeg bare ett i forbikjøringen).