Om den udefinerte hjemlengsel og en hel del annet det viste seg at jeg hadde på hjertet

Jeg ble rammet av akutt hjemlengsel sånn rett før jul, noe som er naturlig all den tid julen aldri blir jul uten at det er mørketid og uten at mine lille kjernefamilie er der med alle deres feil og morsomheter. I hjemlengselen vokste en lengsel for det som har vært også umerkelig fram og midt i dette slo jeg i gang et slag for et klassetreff. Slaget ble godt mottatt og et klassetreff er nå planlagt under et av ishavets fineste arrangementer Blues i vintermørket. Hjemlengselen har ikke gått over, men det har derimot den utvidete delen av denne, og jeg har fjernet meg selv som deltager på hendelsen. Jeg fjernet meg ikke helt sånn i første omgang, men dro meg over i kanskje-feltet og har planer om å dra ytterligere til høyre i løpet av kort tid slik at jeg faktisk ikke deltar. Ikke det at mine tidligere klassekamerater ikke har gjort seg fortjent til en liten fest, men denne festen vil i så tilfelle gå på bekostning av Gartneren, min familie og ikke minst arbeidet mitt. (For vi meglere, i hvert fall de av oss som er engasjerte, tar ikke mer enn et par-ukers ferie.) ((Når jeg tenker meg om tok jeg ikke lenger ferie når jeg var sorterer, vaskedame og bartender heller, så mulig det faktisk er bare meg som har en kromosomfeil...?))

Jeg savner fortsatt familien min, og gleder meg til sommeren bringer meg til det kalde ishavet. Ikke desto mindre registrerer jeg at det er mer familien, og mindre ishavet, som trekker. Øya i ishavet er ikke viktig for meg lengre, og jeg kan likegodt besøke dem andre steder. Det er rart at stedet hvor jeg tråkket ut barneskoene, og brant opp gult gress, ikke betyr mer for meg, all den tid jeg registrerer at den betyr mye for mine hjembygdinger på samme alder. De kaller det for hjem, noe jeg også tidvis gjør, men det er ikke hjem når jeg tenker meg om. Hjemme er mer Tønsberg og mindre ishav, og hjemme er mer familien min og Gartneren enn huset henholdsvis de og vi bor i. Jeg skulle ønske jeg hadde et sted som var hjemme, føltes som hjemme og som konkret ble definert som hjemme av andre. Jeg passer ikke som nomade, mener jeg selv, før jeg konstaterer at det er akkurat det jeg er.

Så hvordan lager man hjemme i hodet? Jeg og Gartneren gikk tur for en stund siden og på veien passerte vi en kirkegård. Jeg lurte på hvor de hadde familiegraven sin. Nei familiegrav, sier han og drar på ordet før han forklarer at de er spredd over hele Vestfold. Jeg forteller om gravstedet til min fars familie på Møre og om min mors familie som ligger samlet på Halsa, mens jeg samtidig forstår logikken i at hans familie er spredd. Vestfold har så mye folk at de naturligvis sprer seg på de logiske gravstedene, det har min familie også gjort, bare at det er mindre folk og således færre gravsteder og dermed ligger de sammen. Betyr det noe? Nei, jeg tror ikke det, for dersom det er liv etter døden håper jeg det foregår andre steder enn på kirkegården. Likevel syns jeg (som levende) at det er fint å gå på gravstedene, rydde litt og tenke på det som har vært. Jeg tviler på at Gartneren og hans familie tar en heldagstur på kirkegårdene for å luke litt mens de ettertenker seg avgårde. Jeg tror Vestfold blir hjemme når jeg kan se for meg at de har meg i jorden her. Nei, hva ser jeg nå, her skulle jeg skrive om hjemlengsel og så havnet vi helt ute på kirkegården, det blir feil. Hopp et avsnitt og returner til tema umiddelbart!

Jo, det er rart å ha hjemlengsel til noe man ikke lenger kaller hjem. Jeg tror jeg mangler det genet som gjør at mine klassekamerater trekker til ishavet. Eller kanskje det er det faktum at min familie ikke er derfra, ikke på ordentlig, som gjør at jeg vegrer for å kalle det hjem. Min bror elsker ishavet og hans barn, 2.generasjons-ishavsborgere (og i tillegg halvt vaske-ekte ishavsborgere), vil nok anse det som hjemme og det får være en fin trøst. Når det er sagt så vil jeg legge til at det er vanskelig å stille hjemlengselen når man ikke vet hvor hjem er...