Kvinnedagen...

... skal ikke feires. Det er ikke en dag hvor man skal gratulere damene med dagen, ei heller er det en dag hvor sjefen skal spandere sjokolade og bedre lunsj på sine kvinnelige ansatte. Det er ikke som morsdagen eller navnedagen eller for den saks skyld bursdagen til alle kvinner i verden. Det er dagen hvor man reflekterer over hvor langt likestillingen har kommet siden sist både her hjemme og ute i verden. Det er den dagen der man setter fokus på urettferdigheter og diskriminering på grunnlag av kjønn. Det er dagen der man skal se om vi er noe nærmere lik lønn for likt arbeid, og like vilkår for likt utført. Vi skal se om kvinner idag har samme muligheter som menn i dag.

Jeg går ikke i tog og jeg står ikke på barrikadene og roper slagord. Jeg er ingen utpreget feminist og i min egen lille egoistiske verden vet jeg at jeg kommer til å nå akkurat så langt som jeg gidder å jobbe for det. Min 8.mars ble gjennomført som enhver annen tirsdag, men jeg innrømmer at jeg tenkte litt ekstra på de som ikke er så heldige som meg. Jeg tenkte på kvinner i andre land, og for den saks skyld i mitt land, som ikke har mine muligheter. Dagen er til for dem, og jeg forventer at folk har vett til å ikke gjøre denne dagen mindre enn det den skal være ved å luske rundt med blomster og gratulere alle tilfeldige kvinner de ramler forbi. Dette er en degradering av dagens viktige formål og et forsøk på å ufarliggjøre kvinnenes kamp for å få like rettigheter verden over.

Neste gang jeg opplever å få en gratulerer med dagen på 8.mars kommer jeg til å klubbe vedkommende rett ned! Etterpå kommer jeg til å erklære at jeg dessverre ikke vet bedre all den tid jeg er født som kvinne…