Mens gartneren...

... synger i dusjen leser jeg Facebook og ser på at han har gjort klart til frokost. Når man våkner i sin egen gode seng med frossent vannglass ved sengen mens mannen spør om han skal varte opp med frokost er lykken relativt nærværende.
Den danmarkske hovedstad er unnagjort og jeg kan skilte med følgende gode minner:

• Stereophonics som er bedre live enn de noensinne har vært på plate og Vega som er den desidert beste konsertarenaen jeg har vært på. Hvor er stedet i Norge som rommer 1500 mennesker, men som likevel ikke har kø verken i innsjekk eller bar? Oh herlige Stereophonics!
• Engangskameraer er fortsatt morsomt og etter at jeg og den gode Gartner har lekt oss gjennom dagene med dem er det kiling i magen ved tanken på fremkalling. Jeg liker at man ikke kan se hvordan bildet ble, og jeg ser så innmari frem til å se bildet fra restauranten hvor Gartneren fant seg en gitar.
• Vi var på restaurant hvor maten var forferdelig, men hvor kelneren holdt et show uten like i sin kamp mot kjøkkenet. Jeg har aldri noensinne vært på et sted hvor kelneren vræler motherfucker og faktisk truer kokken med juling! Men vinen var bra og selskapet upåklagelig.
• Jeg fant meg ikke mindre enn 2 bestefartrøyer og er enestående fornøyd med shoppinginnsatsen! Dog fikk vi følgende dialog når Sassy Standup hentet oss på flyplassen; Hvilken butikk kjøpte du dem i? Vet ikke. Var dere på New York? Vet ikke, antagelig ikke, vi var bare innom 2 butikker, HM for å kjøpe votter og den andre for å kjøpe bestefarstrøyene. Men hva gjorde dere? Vi surret rundt i latteren, kikket på folk, spiste god mat og drakk god øl (og litt whiskey).

Nå er frokosten ferdig, så mens du leser dette skal jeg benke meg ned i barbordet og fortelle Gartneren om drømmen jeg hadde i natt:)

Jeg!

• moteblogger ikke! Det kan damene (og selvfølgelig herrene) som liker shopping og som har greie på klær gjøre. Det hadde blitt en trasig blogg om jeg skulle skrevet om kleskjøpene mine, med beskjedne 2 innlegg i året, eller om jeg skulle postet bilder av hva jeg har på meg; bestefartrøye og dongeri, dress, ullgenser og dongeri, dress, t-skjorte og dongeri, vel dere tar sikkert poenget...
• litteraturblogger ikke! Dette skyldes ikke at jeg ikke elsker bøker, for det gjør jeg, og en eller annen gang skal jeg faktisk ta meg tid til å telle hvor mange jeg har. Min manglende litt-blogging skyldes at jeg sjelden har funnet bok-blogger jeg har likt selv. Som hovedregel er de gørr kjedelige, med et par hederlige unntak, og siden jeg ikke innehar evnen til å skrive en underholdende litt-post lar jeg det heller være.
• sladreblogger ikke! Dette skyldes kanskje at jeg ikke har tv og dermed ikke har fått med meg denne fantastiske (visstnok) serien Gossip Girl. Jeg tror vi alle skal være glad for at jeg levner denne kategorien til de som faktisk evner å skrive underholdende om hvem som har spydd på fest eller andre snæsne facts vi alle burde ha hørt!
• fotoblogger ikke! Jeg skulle gjerne fotoblogget, men jeg tror faktisk jeg liker ordene bedre enn bildene, for ordene rommer så mye mer enn et fast bilde. Dessuten tar jeg stort sett bilder med denne telefonen min og jeg tror kunstneriske uttrykk trenger bedre kvalitet.

Så hva er nå dette slags blogg? Det er rett og slett Tenkerbell som sladrer om livet, sitt eget og andres, dog uten å utlevere noen på en måte som de ville følt seg støtt for. Så hvor var dette alternativet når jeg registrerte meg på Bloggurat? Vennligst innfør knappen: sladringomsittegetogandreslivutenatnoenblirstøttavdet-blogg!

Det er utvilsomt et og annet hode som er mer rotete enn mitt...

... tenkte jeg idet Drammen kommune, som ønsker å leie en leilighet, ringte meg og sa at Drammen kommune ikke kunne leie leiligheten med mindre jeg klarte å fremskaffe noen papirer som sa at Drammen kommune hadde godkjent den. Jeg, som det enkle hodet jeg er, lurte på om ikke Drammen kommune selv kunne fremskaffe noen papirer som Drammen kommune hadde stemplet, men det kunne altså ikke Drammen kommune for de hadde mistet byggesaksmappen som der alle papirene som Drammen kommune hadde stemplet var. Ja da så, tenkte jeg, og nå lurer jeg på hvor mange ledd tilbake jeg må på eierrekken før jeg finner et papir til Drammen kommune som Drammen kommune har stemplet sitt fine Drammen kommune-stempel på...

Når det er sagt vil jeg gjerne skryte litt av at jeg i helgen har vært et formidabelt kjerringemne og laget ikke mindre enn 2 ordentlige-fra-bunnen-av-husmannsmiddager; fiskegrateng og kjøttkaker med kålstuing. Men det sier jeg bare, dette blir ikke noen vane, selv om jeg koste meg storveies både under laging og under spising! Fordelen med dette hjemmelagede middagspetakkel er selvsagt at jeg, når jeg kommer hjem som en utvasket vaskeklut, faktisk har rester som ikke lukter soyasaus i kjøleskapet og antagelig vil få futten tilbake når jeg har varmet opp, og fått spist, denne ordentlige middag!

Når jeg likevel er i gang med å skryte vil jeg få legge til at jeg for tredje gang på en uke har stått opp klokken 06.00 for å dra mitt usedvanlig morratrøtte legeme bort i svømmehallen før jeg starter på dagen med kaffe og sigaretter et par timer senere. Jeg og godeste Sassy Standup har startet Jakten på Sommerkroppen 2010, og jeg er overbevist om at vi er ute i meget god tid, siden vi bare så vidt rakk å få med oss at nyttårsforsett-menneskene var innom svømmehallen for så å forsvinne igjen i slutten av januar. Jeg er likevel på ingen måte en fanatisk jakter på Sommerkroppen 2010, for i dag spiste jeg en solid trekant med Toblerone uten å være verken flau eller beskjemmet, og jeg tenker som så at alt jeg spiser, og ellers forpester kroppen min med, ville den uansett fått uten svømmingen og at jeg i dermed alle tilfeller går seirende ut av duellen!

Om bare 3 korte dager reiser jeg til den Danmarkske hovedstad for å vandre hånd i hånd med Gartneren, fnise, spise (ikke fise) og gå på konsert. Jeg har endatil rukket å google opp sushi-restauranter i storbyen, for nå skal jeg se om det er slik at jeg faktisk ikke syns noe om sushi. Jeg har smakt sushi her i vakre Tønsberg, men er aldeles ikke himmelfallen, slik en del av mine venner er... Jeg syns det er smakløst og litt rart, dog ikke stygt som jeg antok jeg ville synes. Jeg tror måten å teste dette ut på er å gå på en restaurant hvor de har en laaaang meny, og hvor det tydeligvis er viktigere hva du vil ha enn hvor mange biter du vil ha. På en av disse flotte restaurantene jeg fikk googlet frem hadde de en 4 siders meny og jeg tror det er denne som får æren av å avgjøre hvorvidt jeg faktisk liker rå fisk, tang og ris.

Nå må jeg lene meg tilbake å pugge Romerike, altså ikke Romerriket, slik at vi kan hente inn de 4 sure poengene man kan hente inn på spesialtema på quiz`n på Maskinistenes Hus. Så i morgen, hvis du kommer på noe du lurer på om Romerike, og jeg spesifiserer igjen at det ikke er Romerriket men derimot Romerike, er det bare å sende meg en epost så skal jeg svare i vilden sky!

PS: Kjøttkakene mine er bedre på dag nummer 2, så da vet vi det!

Løp, løøøøp, løøøøøøøøøøøp!

Og det gjorde jeg! Så mens jeg drar på med ukens 42.runde passer jeg på å slenge ut en liten oppdatering ved vannstasjonen:

• Familiemiddag gikk over all forventning og jeg kan konstatere at hele den Gartnerske storfamilie er trivelig som fy.
• Det snør enda litt mer her i Vestfold, men sprengfrosten, som Dagbladet meldte var i anmarsj igjen, glimrer med sitt fravær. Dermed kan jeg skryte på meg en hel uke uten ett eneste frossent vannrør! Hva sejer ni til det???
• Nå virket plutselig Outlook igjen, så da løper jeg videre!

Snakkas!

Man trenger da ikke å puste!

Jeg er igjen invitert med til denne Gartnerens familie, men denne gangen disker han opp med en vaskeekte fødselsdagsfeiring hvor hele hurven er tilbøyelig til å komme. Gartneren har imidlertid lært at slike ting er det greit å presentere så kort tid som overhodet mulig før selve begivenheten, slik at jeg ikke løper rundt i ukesvis med pustevansker. Han spurte på onsdags kveld/natt, og jeg slet litt med pusten ved første tanke. Når jeg våknet på torsdags morgen tok jeg en rask kikk i klesskapet, og fikk nesten ikke puste. Bunaden min blir vel kanskje litt i overkant pyntet, og jeg er redd skinnkjolen min er litt i drøyeste laget for eldre onkel-menner. Jeg syns heller ikke at jeg kan dra av gårde i den fine blå kjolen min, all den tid utringningen går nedenfor puppen! Javohl, shopping!!! Med godt mot løp jeg gjennom 3 butikker, og når jeg var på vei ut hadde jeg jaggu fått anskaffet meg en meget tekkelig ullkjole, som verken var utringet eller trang! Hei hvor det går!


I kveld skal jeg ta med Klatremus på tur, og Klatremus skal gjøre ting hun ikke pleier! Jeg gleder meg, for dette kan ikke bli annet enn morsomt :)

Speil, speil på veggen der...

Jeg føler meg crap (eller den direkte nordnorske versjonen; kræpp) for tiden, og må innrømme at det unnslipper en liten åhhhh hver eneste gang jeg kikker i speilet. Klærne er feil, håret er stygt, kroppen er tjukk og så har det hendt noe rart med ansiktet. Jeg vet jo selvsagt at det verken er speilet eller kroppen det er noe galt med, men at det derimot er hodet som er problemet. Jeg har i en ukes tid forsøkt tjuvtrikset med å smile til meg selv i speilet, mens jeg tappert satser på at hodet blir lurt av tennene og syns jeg er fin igjen, men fullstendig fånyttes. Like mye som speilbildet er feil er smilet beint ut uekte, og det lurer ikke engang meg selv.

Jeg lurer på hva folk ser når de ser meg og jeg lurer på hvilke tanker de gjør seg? Ser de det samme som meg? Er inntrykket likt eller ser de en annen meg? Hvem er jeg i andres hode og hvordan ser jeg ut?

Vi deler alle ut biter av oss til folk, men ingen av dem sitter vel på det store og fullstendige puslespillet vi selv har i hodet. Ja, det er akkurat slik jeg ser det for meg; alle rundt meg har noen puslebiter av meg, noen mange og andre færre, men ingen av dem ser hele bildet. Og ingen kan noensinne se hele puslespillet, for det vil alltid være noen biter som man ikke slipper. Noen av brikkene er for stygge, for triste og for ensomme til å deles.

Så hva gjør man da? Man satser på at speilbildet forandrer seg snart og i mellomtiden begraver man seg i arbeid mens man lykkepustende konstaterer at man ikke trenger å være vakker (i hodet) for å megle.

Pc (personal computer)

Jeg har en bruke-pc og en hjørne-pc. (Nei, jeg har ikke dysleksi og forsøker å skrive peis, det er en hjørne-pc!) Bruke-pc`en fraktes rundt i leiligheten og brukes til surfing, musikk, filmer, serier, blogging og en masse annet vas som jeg får for meg. Hjørne-pc`en er forgjengeren til den nåværende Bruke-pc III, altså Bruke-pc II. Jeg skrudde akkurat på hjørne-pc, for der ligger alle de kjente og kjære Jokke-sangene mine, samt en hel masse annet som lett kan brukes som bakgrunnsmusikk når man får besøk som bærer på poser med øl. Idet jeg skrudde på hjørne-pc`en så jeg at skjermen nesten ikke kunne skimtes for alt støvet og jeg ble litt trist...

Stakkars hjørne-pc`en som før var min favoritt-leke, men som nå er redusert til støvmonster. Men han kan takke seg selv, der han står og ikke er brukende til annet enn å spille musikk på. Det er som om jeg har surfet meg gjennom allverdens porno, for han har så mye virus og annet tull for seg at han får hikke hvis jeg så mye som nærmer meg med en dvd. Han har ikke villet gå på internett på over ett år, noe som antagelig skyldes at han til tross for demens husker hvor han fikk influensaen fra. Siden han nekter å nærme seg internett ble han dermed ytterligere pensjonert idet jeg oppdaget Spotify, men også dette kan han få takke seg selv for. Makan til stahet! Jeg vurderer å ta fra ham alle bildene og dokumentene han sitter på, men er redd for at hvis jeg tar fra ham siste rest av nytte vil han bare dø hen og jeg vil miste Jokke til evigheten. Så inntil videre lar vi ham forbli hjørne-pc og satser på at denne influensaen enten går over av seg selv eller at noen finner en kur!

Det ringer i ørene...

... noe som i og for seg ikke er spesielt merkelig all den tid jeg ser av loggen på telefonen av jeg har ringt 32 samtaler i dag og tatt i mot 47 av varierende vinterorientert art. Nå er jeg ferdigsnakket... Helt ferdigsnakket...

I hvert fall helt til jeg kommer meg i dusjen for så å spasere den knappe kilometeren til den vakre Gartners residens. Dagen har vært fylt med morsomme episoder og jeg har virkelig lagt meg i selen for å skrive de beste bak øret slik at jeg kan gjenfortelle dem til ham. Det er visst blitt slik at han bor i hodet, for jeg tenker på han når det skjer morsomme ting, slik at jeg husker å gjenfortelle dem i latteren. Vi har hørt så mye på radio at han har mange (veldig mange!) sanger som får meg til å smile når de kommer igjen, i P4s tilfelle ca. 5 ganger per dag. Når jeg går tur tenker jeg også på ham, for Tønsberg er ikke større enn at vi har gått rundene mine flere ganger sammen.

Så sånn var det, han har flyttet inn i det kaotiske hode. Skal tro om han har husket å sende flyttemelding...?

Nostalgien fra barndommen, ungdommen og et snev av voksen

Webtussa (som faktisk er en veldig bra dame!) utfordret meg til å skrive innlegg med følgende innhold; Verdal, kondomer og gitarkurs. Verdal, tenker jeg, easy peasy! Selv om min assosiasjon av Verdal som regel ikke er andres assosiasjon. Verdal (Jøss, der var stedet jaggu nevnt i tre setninger på rad, jeg skal slutte, jeg lover!) er i de fleste nordmenns hoder Lottovinnernes Mekka, men det er ikke det jeg forbinder med det trønderske lavlandet. Jeg og min bror var på kjøretur fra det herlige Vestfold til min mors fødested Sneland (helt sant, ikke kallenavn, ligger ved Svartisen i Nordland). Min bror var fyllesyk som et uvær, men idet skiltingen leder tankene mot Lotto drar han av E6 og vi setter strake veien mot det mytiske sted. Her skal det tippes, og det skal tippes stort! Full gass gjennom sentrum med bråstopp ved hvert eneste utsalgssted med tippeskiltet, for nå skal millionene rulle! Min mor har en egen evne til å være frisk som en fisk under shopping med en kondisjon og et pågangsmot som ville skremt Northug rett ut i skavla, og det viser seg at min bror fremviser samme pågangsmot når han øyner lottomillionene i enden av regnbuen. Så når jeg tenker på Verdal tenker jeg på min brors maniske tipperunde, som dessverre (og til mye latter) ikke avstedkom noe særlig mer enn kroner 37...

Dette er første gang jeg har nevnt min bror på bloggen, og jeg ser jo at historien ikke gir et veldig fordelaktig inntrykk av ham. Han høres i grunnen ut som en alkolisert gambleroman, noe han i aller høyeste grad ikke er. Min bror er et godt menneske, og når jeg beskriver han for andre mennesker pleier jeg å bruke følgende ord; lojal, kjekk, sta, ærgjerrig, hardtarbeidende (når han vil), dyktig, flink, etc, etc, etc. Nevnte jeg lojal? Ja, jeg gjorde nok det, for det er denav hans egenskaper som er mest synlig (bortsett fra det faktum at han er en veldig kjekk mann da). Hvis man først er så heldig at man har havnet under min brors vinger kan man være sikker på at dersom det regner vil du stå så godt som tørr, og hvis det likevel drypper litt gjennom vingene, vil han stå der sammen med deg, alltid og helt uten spørsmål. Når jeg var liten, altså enda litt stuttere bein enn det jeg endte opp med, og det stormet i ishavet, bar min bror meg på ryggen til skolen. Jeg kom helt tørr i ansiktet og ikke en gang litt sliten i beina, mens han så ut som den avskyelige snømann og antagelig var ganske så sliten etter å ha hatt massiv-ungen på ryggen hele veien gjennom bygda. Når jeg ble litt større, med bittelitt lengre bein, og var oppstarnasig tenåring som stadig vekk rotet seg borti noe tull, løp han i kjølvannet av mine dårlige valg og ryddet opp så godt han kunne. Han godsnakket, truet, lokket og ba, bare for at hans søster skulle komme så godt som mulig ut av det faktum at hun har dårlig impulskontroll. Jeg ble enda litt større og forlot øya i ishavet, men hver eneste gang det har hendt noe i mitt liv er han på tråden for å sjekke om det står til liv. Han verken trøster eller er sint, derimot kommer han med en av sine underfundige svar, som er en del av vår lille internsjargong. Når jeg ble singel etter det 8 år lange forholdet snakket jeg med ham på telefonen, litt molefonken og litt nedfor, og han sier; "Jada, men det kommer vel te å gå bra det her, du e jo ikke sååå gammel!" Og jeg lo, langt inn i magen, og lenge etter jeg hadde lagt på. Min vakre fine bror med det store hjertet, de flinke hendene, den smittende latteren og det gode smilet. Latteren, ja, den glemte jeg visst, min brors latter er slik laget at hvis han ler er det umulig å ikke le sammen med han. Den burde vært lagt inn som obligatorisk vekkerklokkelyd, bare for at hele det norske folk skulle våknet med latteren boblende i magen!

Jeg beklager på det sterkeste at jeg ikke fikk penset innlegget inn på kondomer og gitarkurs her, men jeg skrev meg visst helt bort i nostalgien. For øvrig ser jeg at det kunne blitt en rar overgang dersom jeg plutselig, midtveis i innlegget, skulle skrevet om kondomer, så det får heller bli et eget innlegg. Når det gjelder gitarkurset er det fysisk umulig å pense det inn på en fornuftig måte all den tid min bror er like umusikalsk som meg (Hvor ble det av det genet, pappa?). Jeg tror hele verdens ører skal takke seg til himmelen for at verken jeg eller min bror har meldt oss på gitarkurs og bestemt oss for å bli nachspiel-korister. Vi har andre oppgaver når vi er på nachspiel, min bror skal sove og jeg skal drikke whiskey med begge hendene!

Nå gjenstår det bare å sende følgende utfordring ut på det store vevet; I challenge Thi, Webtussa, til å skrive en anekdote fra ditt liv i det herrens år 1981.

Streik og streik, Fru Blom

Sier ordtaket jeg aldri har skjønt et fnugg av, så hvis noen vil forklare dette til meg blir jeg glad. Men altså, streiken er avblåst, for den vakre Gartner har invitert meg ut på spasertur i snekovet, med påfølgende tur på kose-plassen hvor det vanker en øl på fine fruer. Det er enda godt jeg har anskaffet meg en slik kjekk en mann som forstår at små hyperaktive (og ikke minst varme) frøkner liker å være utendørs i vinteren. Og så litt innendørs da...

Ha en flottende kveld!

Lux...

... sa en gammel svirefar av meg alltid; "Det e lux, det hær!" Og jeg innser at jeg er et luksusdyr, selv om det neppe er den type luksus man vanligvis forbinder med luksusdyr.

Min mor er av den mer eksklusive typen og når jeg var liten så jeg langt etter de andre barna i garderoben. Der de kunne smykke seg med Lano såpe og Natusan shampoo, måtte jeg drasse rundt på en rar fransk boks med såpe som minnet mer om barberskum enn barberskummet selv og som luktet rart og som sikkert kostet 2 dagslønner per boks. Shampooen min var utvilsomt en eller annen fancy frisørshampoo som også kostet 2 dagslønner og som ingen noensinne hadde hørt om. Jeg haaatet det, og jeg ville antagelig gitt min venstre arm for bare en liten tube med nivea fuktighetskrem mot denne tåpelige kremen (med uvisst navn, siden jeg aldri lærte meg å lese hele; tåpelige franskmenn!) som jeg var utstyrt med. De andre kikket på hygiene-artiklene mine og jeg er sikker på at de lurte på om det var litauske fjusketøys jeg var utstyrt med. Nå; siden vi er blitt store og mange av klassekameratene mine har blitt sossiser, er det jeg som staver rundt med niveaen, palmoliven og kanskje en dæsj med Lloreal fjaseshampoo, mens de utvilsomt ville gitt den høyre armen for en boks med fancy-skum-såpe-tingen.

Jeg fikk ansiktsbehandling i julegave for en del år tilbake og bestilte pliktskyldigst time hos blonde-hyggelige-damen. Hun skravlet i vei, mens hun smurte inn ansiktet mitt med alskens fineligheter, før hun selvsagt kom med det unngåelige spørsmålet; Hvilke ansiktsprodukter bruker du? Ehhhhm... (Det ante meg at svaret mitt ville avstedkomme et hyl lignende det min mor pleide å bruke når hun så hårfargene mine i tenårene.) Ehhhm... Jeg bruker palmolive såpe i ansiktet, og så smører jeg meg med Nivea krem etterpå. Hvaaaaaaa? Bruker du det i ansiktet??? Det er ikke noe rart at du har blaaablabla tørr, blabla kvise, blabla fet, blablablaaaaaaa!!!! hvinte blonde-hyggelige-damen og solgte meg 5 tuber med ansiktsting som jeg ikke ante hvordan jeg skulle bruke. De minnet stygt om fancy-produktene fra barndommen og jeg plasserte dem i skapet i den tro at jeg snart ville bli voksen og begynne å bruke disse tubene som jeg betalte alt for mange penger for. Månedene gikk og plutselig var bursdagen min der, og vips; nytt gavekort på ansiktsbehandling! Jøssenamn, er jeg så håpløs i auene? Men igjen bestiller jeg time, og møter opp hos blonde-hyggelige-damen for en time med skravling og gusj i ansiktet. Misforstå meg rett, jeg syns det er hyggelig at noen pjusker meg i ansiktet så dette var en fin gave, altså. Men blonde-hyggelige-damen husker meg og hun spør om jeg har brukt tubene...? Ja, svarer jeg (og juger så det renner av venstre nesebor mens nesen vokser), selvsagt har jeg det! Det ser jeg du; for nå er huden din så fin! Javel, tenker jeg, da tror jeg at jeg forblir hos Nivea og Palmolive til evig tid!
Men dette var selvsagt en skriftlig digresjon av dimensjoner, for det jeg egentlig skulle skrive om var altså at jeg er et luksusdyr! Jeg er et luksusdyr hvis luksus består av å kunne komme hjem, sette på musikken min, slenge en pizza i ovnen, legge meg på sofaen min med utvalgt godbok og bare kose meg glugg inn i kvelden! For dette er mitt liv, og bare mitt liv, og det er jeg som bestemmer! Det hær e så sinnsykt lux!!!

Ps: hvis noen lurer på hva som er årsaken til denne plutselige storproduksjonen av innlegg skyldes, så er det ene og alene det faktum at det ikke finnes et eneste menneske som vil dra å stå på skøyter med meg og at jeg derfor i ren streik befinner meg hjemme alene!

Ventre rumpeball...

... er bånntæla, men jeg satser hele snickersen på at dette kan utbedres ved hjelp av en varm dusj og litt kokvarm toddi. Dagen er tilbragt på kontoret hvor vi hadde 15 grader og frossent vann, noe som førte til at jeg ikke fikk kaffe! (Men siden doen heller ikke fungerte optimalt var vel egentlig det helt i orden.)

Heidundrende dag med 3 eiendommer med fryste rør og en helsikkes masse telefoner vedrørende fyring og varmepumper, men jeg er ved godt mot, for nå får vi i hvert fall byttet ut gamle rør. Viktig å se det positive i ting når fingertuppene ikke har følt tastaturet siden klokken 09.30, selv om de har skrevet ganske mye logg likevel. Jeg tok meg selv i å si til en meget utålmodig kunde i dag: "Ja, jeg forstår at du fryser, alle fryser, det er ikke et lokalt lavtrykk over akkurat ditt hus!" Så lo vi litt av det mens jeg igjen slo opp en rørlegger og lurte på om det er noen mulighet for at de sender ut julegave på etterskudd til deres desidert mest hengivne kunde; meg! I tilfelle vil jeg legge inn ønske om at denne julegaven består av 1 stk lekkert ulltøy som jeg kan spasere rundt i istedenfor denne dressen. Sendes sporenstraks til det hvite hus; mange takk!

Jeg fant, jeg fant!

• Jeg fant en hytte som var forbausende lik den min bror hadde og jeg har kost meg med vedovn, kortspill, utedo og våtservietter, selv om jeg gremmes av at jeg tapte runden med kinasjakk. (Jeg er en så usedvanlig dårlig taper at det er skummelt!)
• Jeg fant ut at 20 minusgrader ikke virker så bitende kaldt når man har brukt 109 kroner på å kjøpe denne fabelaktige kuldekrem, så fra nå av skal jeg alltid gå rundt med et skimrende lag av den i ansiktet. (I hvert fall til jeg finner ut om det er den som er ansvarlig for monsterkvisen som vokser ut på haken...)
• Jeg fant også ut at denne Gartneren faktisk fungerer som selskap i 2 døgn med bare oss, for han kan kose seg i roen og være stille. Nevnte jeg at jeg klarer å være stille i hans selskap? Det er noe helt eget når man finner noen man bare kan være stille med uten å føle at det er pinlig stille.
• Jeg fant fred, stillhet og ro i fjellet. (Selv om det var rart å være på en vinterhytte hvor det faktisk var trær, oppvokst i ishavet som man er. Der har vi har ikke sånn luksus som trær, bare vakre lange horisonter med snø og hav... Savner litt...)
• Jeg fant ut at 2009 har vært et flott år, og jeg ville ikke vært det foruten!
• Jeg fant også dette fabelaktige bildet som dere kan kose dere med i lørdagen :)